Dagbokblader

Sammenlignet med nesten hvemsomhelst hvorsomhelst, er det IKKE synd på meg. Likevel føles det sånn. Og det har jeg tenkt å skrive litt om nå. Så hvis du mener at vi som bor i Norge, har tak over hodet og mat på bordet, IKKE har lov til å klage, må du være snill å slutte og lese nå. Finn på noe annet. Ellers vil du bare bli provosert og irritert. Hvis du derimot, som jeg, tenker at det kan være godt å få lov til å klage litt, når livet oppleves tungt, er du velkommen til å bli med videre. Kanskje du har det omtrent som meg, og føler at koronatåken innimellom holder på å ta pusten fra deg. Jeg føler det. Det virker som disse taggene på koronaviruset, ikke bare fester seg til celler i kroppen, men også til tanker og følelser, spesielt de negative og tunge. Men jammen ser det ut til at viruset også kan feste seg til tanker som i utgangspunktet er positive – og snu dem! Aldri så godt at ikke det er galt for noe, synes å være koronatidens refreng i mitt liv.

 

Og jeg tror jo på det. Det henger nok delvis sammen med min oppvekst, som i utgangspunktet var både trygg og god, men likevel skjedde i en eim av bekymring, spesielt på farssiden. En blir ikke spesielt robust av slikt. Og når denne grunntonen i livet senere finner gjenklang i hendelser som utløser en alvorlig depresjon, er en bare sånn passelig i stand til å takle en verdensomspennende, langvarig pandemi, som attpåtil kommer i bølger. Når det for en stakket stund begynner å lysne, og en våger seg ut blant mennesker igjen, skyller det over oss en ny bølge –før en har fått igjen pusten og livsmotet etter den første.

 

Arv og miljø og livserfaring har utstyrt mitt sjelsliv med et slags mentalt borrelåsfeste, som taggene i koronaviruset fester seg raskt og hardt til. Og det skapes et slags sjelelig lavtrykk som nærmest suger koronatåken til seg, så den legger seg klam og kald og tung i selv de minste dalfører i livet. Det er mulig det nå blir så billedrikt her, at både jeg og andre går surr i metaforene. Men enten det er viruset eller tåken som klamrer seg fast til livet mitt, så føles det som både livsmot og livskrefter suges sakte ut. Og både kropp og sjel føles innimellom fullstendig tomme.

 

Det eneste som ser ut til å virke hos meg så langt, for å få sjelen ut av koronatåken, er å få kroppen ut først! Jeg siterer ofte Søren Kierkegaard; «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» Og jeg praktiserer sitatet så ofte jeg kan – helst hver dag! På Evjeklinikken, der jeg fikk tilbringe 8 uker i 2019 som en del av et pågående livsstilsendringsprosjekt, var MORGENTUREN en obligatorisk start på dagen. For å komme i gang! Og den virker. Hver gang! Og jeg skal ikke ha gått mange skritt, før jeg kjenner at den begynner å virke. Turen utløser endorfiner og andre gladstoffer nesten like raskt som sjokolade. Og tåka letter nesten umiddelbart – i hvert fall for en stakket stund. Og det er antagelig sånn jeg kan komme meg gjennom koronatiden. Øyeblikk for øyeblikk. Ett skritt av gangen. Dag for dag! Og natt for natt. Da ligger jeg jo mye våken og lurer på hvordan dette skal gå. Men så lysner det jo igjen – selv i november. Og jeg kan gå ut på tur igjen. «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» «Og når jeg slik kommer ut å gå, så går det nok,» sier også Søren Kierkegaard. Og det gjør det jo. Det har i hvert fall gjort det så langt.

 

Og når jeg som i går, blir invitert på vafler og lek med nestenbarnebarna, som jeg er grandonkel til, føles det jo nesten som om selve sola står opp i livet. Og nestenbesten får lyst og mot til å gå noen skritt til! Bildet som illustrerer dagens blogginnlegg er fra Vaset i Valdres. Det viser både fjellet, lyset, dalen og tåka – og sier det meste. Den opplevelsen tidlig i november, med godt vennskap og god mat og gode turer i fjellet, gav også sårt tiltrengt aktiv livshjelp. Akkurat som daglige turer i vakker Vestfoldnatur! Kronikken av Dora Thorhallsdottir i lørdagens VG virket også slik for min del. Den er klippet ut og skal leses flere ganger. Så fikk jeg også med meg et ørlite dikt av Håvard Rem, som jeg umiddelbart tok til meg. Han leste fra sin siste bok «Almanakk», og jeg siterer etter hukommelsen; «Husk å gjøre bare det, du kan gjøre noe med.» Og som Søren Kierkegaard også sier; «Tap for all del ikke lysten til å gå.» Da går det nok. God tur.

 

Kvelde 22/11-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

 

 

 

 

Jeg har for lengst akseptert at jeg ikke kommer til å bli noen «innfluenser» av betydning. Nå burde det vel egentlig være slik at ord som «innfluenser» og betydning gjensidig opphevet hverandre, men slik er det dessverre ikke. «Innfluenser» dukker stadig opp som tittel i kulørt presse i vid forstand og på sosiale medier i enda videre forstand. Jeg er veldig usikker på hvordan det skal staves. Derfor står det i gåseøyne her. Ordet er ofte knyttet til yngre mennesker med diverse innkjøpte og innsprøytede attributter.  Og mye av denne påvirkningen kan menneskeheten klare seg utmerket uten. Så det kan i og for seg være det samme for min del. Men jeg synes jo det er så moro å skrive. Så jeg skulle gjerne fått til et blogginnlegg i ny og ne. Men implantat der bak – det har jeg aldri ønsket meg.

 

Nå hører jo i og for seg attributter til det jeg i overskriften kaller Se-vitaminer. Men det får da være måte på. For min del er det greit at de ser LITT naturlige ut. Men da kan de også gi mye glede. Og jeg har ingen behov for å legge skjul på at det gjør meg godt å beundre en vakker kvinne. Det kan være en gedigen vitamininnsprøyting. Får jeg i tillegg et varmt smil, er dagen reddet for min del.

 

Det står to glass på kjøkkenbenken hjemme. Ett med Trippel Omega 3 og ett med D-vitaminer. Jeg satser på at frukt og grønt gir meg nok Vitamin C. Jeg trenger det jeg kan få i meg nå når mørketiden setter inn. Særlig nå som den i tillegg formørkes ytterligere av mer smittespredning og innskjerpede koronatiltak.

 

Så har jeg tenkt, som antydet ovenfor, at jeg også trenger daglige doser av det jeg kaller Se-vitamin. Sånt som jeg blir glad av å se og oppleve. For når jeg blir glad, produseres det gladstoffer i hjernen og i kroppen som gjør godt for hele meg. Sånn tror jeg i hvert fall at det er. Se-vitaminer, rett og slett. Det kan være noe eller noen som er godt å hvile øynene på. Se-vitaminer tas opp gjennom øynene. Det kan være et varmt smil. Det kan være glade mennesker. Å være i Kvelde kirke i går og se 4- og 6-åringer i til dels fri dressur på jakt etter skatter og bøker, var en gedigen SE-vitamin-innsprøyting. Å se tre nestenbarnebarn på hver sin sparkesykkel i morges var det samme. Å få daglige glimt av dem og resten av gjengen jeg er nestenbesten (grandonkel) til på Snapchat, er også slike Se-vitaminer, selv om jeg ikke får til noe annet enn å se.

 

Fredag fikk jeg være med en god venn og kollega og trekke hummerteiner. Både sjøen, hummerfangsten og krabbeklørne jeg fikk med hjem, var Se-vitaminer i vid forstand. Høstfargene på trærne er Se-vitaminer. Stjerneklare netter er Se-vitaminer. Høstfarger som speiler seg i stille skogsvann, er Se-vitaminer. Bilde av en hundevalp, er Se-vitaminer. For ikke å snakke om et bilde av en nydelig hundevalp og en vakker matmor samtidig, som dukket opp på Instagram i dag. Eller en stor flokk hundevalper live, som jeg opplevde tidligere i sommer. På FN-dagen 24/10 satt jeg og så på bilder fra året som feltprest i FN-tjeneste i Sør-Libanon. Gode bildeminner er også verdifulle Se-vitaminer. Se-vitaminer kan også være alt vi sanser på ulike måter, tenker jeg. God musikk, vakker sang, barnelatter, varme smil. Men du verden som jeg savner en god klem – eller mange! Håper du skjønner poenget mitt. At du greier å se og legge merke til noe som gjør deg godt midt oppe i alt – dine egne Se-vitaminer?

 

Jeg gruer meg til nye dager, uker og måneder med koronavirus, særlig nå som tiltak må innskjerpes. Dette er IKKE godt for psyken min, selv om jeg vet at mange har det mye verre. Jeg gleder meg kolossalt til det blir lov å klemme igjen. Jeg vet at det kan bli for voldsomt for noen, som synes et håndtrykk kan gi i overkant med kroppskontakt. Men folk får heller skygge banen når de møter meg, når den tid kommer, hvis ikke de vil ha en klem. På turen min i går fant jeg et bilde (se øverst på siden) på en gravemaskin som jeg lurer på om det går an å få trykket på en button eller en caps eller noe. Så er folk advart, på en måte. Men jeg vil jo helst at de kommer helt nær! Når det endelig blir lov. Imens prøver jeg å få i meg mine daglige doser av både A, D, og ikke minst Se-vitaminer! Husker du på å ta dine?

 

Kvelde, 26/10 2020.

Med varm, digital klem fra Even.

 

Jeg har sagt det før; en blir ikke rare innfluenseren av ett blogginnlegg i måneden. Her kommer de enda sjeldnere. Min skriving er jo så inderlig avhengig av dagsformen. Med min underliggende depressive diagnose, krever det mye tid å få både penn og andre ting hos meg i bevegelse. Tankekjøret er visst det eneste som går av seg selv. Alle forholdene rundt koronapandemien, bidro både til mer psykisk tankekjør og til at både depresjon og handlingslammelse ble aktivert hos meg. I den grad handlingslammelse kan bli AKTIVERT. Nå er det heldigvis lettet noe på koronarestriksjonene. Nå håper jeg bare folk greier å oppføre seg, slik at vi ikke må stenges ned igjen.

 

Lettelse i restriksjonene har ført til at jeg også har fått ha et par søndagsprekener igjen. MED folk tilstede! Det har vært fint å møtes igjen, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får tilhøre kollegafellesskap og menighetsfellesskap i Larvik prosti, selv med min begrensede arbeidskapasitet. Jeg er jo så glad i formidling. Men jeg tror jeg er MANUSDEPRESSIV (selvdiagnostisering av både navn, symptomer og lidelse) – jeg strever veldig med å komme i gang med forberedelsene. Samtidig som noe av det mest meningsfulle jeg kan drive med, er formidling i ulike sammenhenger, som kan lokke fram både smilet, tåren, gleden og livsmotet hos tilhøreren. Og det skjer i lyse øyeblikk. Da føler jeg meg som verdens aller heldigste! Men så har jeg så lett for å miste motet. Depresjonen har skadet atofokusmekanismen min. Og koronaen har slått opp igjen den skaden.

 

Overskriften på dagens blogginnlegg er FOKUS. Det ordet har jeg tenkt på ganske lenge. Jeg satt på en benk og så utover Larvik indre havn en morgen. Da oppdaget jeg at benken jeg satt på var plassert der av FOKUS Larvik. Det tror jeg er en gjeng mannfolk som gjør gode ting for kommunen og miljøet, blant annet å sette ut benker. I mange år var det også noe som het iFokus Larvik. Det tror jeg hadde noe med tilrettelagt arbeid å gjøre, hvis jeg ikke husker feil. Begge deler er veldig viktig. Det hjelper oss til å holde fokus på det som gir oppdrift i livet. Det er noe jeg prøver å formidle både til meg selv og mine tilhørere. Jeg har ofte sagt at jeg har to hobbyer. Den ene er å passe på vekta (Roede og Evjeklinikken). Den andre er å samle på gylne øyeblikk. Begge deler er livslange prosjekt for min del. Og begge steder er det så lett å miste fokus. Da blir alt en grå masse, og mye har lett for å stoppe opp – alt bortsett fra vekta! Litt sånn som i koronatiden for mange av oss.

 

Jeg har alltid vært glad i å lete etter gode motiver, som jeg kan fange med både penn og kamera. Men jeg vil helst ha kamera med autofokus – som stiller skarpt på de gode motivene selv. Sånn ville jeg helst hatt det i livet også. Dessverre har depresjonen delvis skadet mitt indre autofokus. Det har så fryktelig lett for å stille skarpt på det mørke og tunge. Og noen ganger må jeg ta meg alvorlig sammen for å fokusere på lyspunktene i livet. Det gjør så inderlig godt når jeg greier det, selv om jeg slett ikke lykkes alltid. Jeg lurer på om det ikke kom opp en beskjed på lerretet når vi viste film i gamle dager; STILL SKARPT! Jeg prøver å øve meg opp på å stille skarpt/fokusere på livets lyspunkter og gylne øyeblikk i mitt liv. Og jeg prøver å minne andre på det. Og hvis ikke lyspunktene behøver å være så store, kan det bli ganske mange av dem. De hjelper meg til å leve – og i lyse øyeblikk; til å nyte livet!

 

En annen grunn til at ordet FOKUS har fulgt meg så lenge, er en episode av QI (Britenes Brille), der Stephen Fry minnet om at focus på latin kan bety ILDSTED! Da ser jeg for meg bålet ved Lågen en vakker sommerkveld. Det er lite som gir meg slik sjelefred som å sitte og se inn i et bål. Det måtte da være å se rennende vann. Ved Lågen har jeg begge deler – samtidig. Derfor sitter jeg der ganske ofte. I dag er det regn og tett tåke ute. Jeg trengte noen minutter med fokus på gledene og lyspunktene i livet. Har du fått øye på noen av dine i dag?

 

Kvelde en regnfull julidag 5/7-2020.

Med varm hilsen fra Even

 

 

Dette året er det ikke bare mødrene som har grett i og rundt nasjonalsangen. Jeg har vel ikke grått så mye en 17.mai siden min første (og eneste) kone tok bilen på jobb en syttende mai tidlig på 90-tallet og aldri kom tilbake. Jeg bebreider ikke henne. Vårt ekteskap var et feilskjær, og vi gjorde hverandre ikke godt. Derfor var skilsmissen den gangen det eneste riktige for vår del. Men bevares; slikt er ikke trivelig, det gjorde veldig vondt, og opplevelsen satte sitt preg på feiringen av nasjonaldagen for meg i årevis etterpå. Og på selve livet.

 

Heldigvis har jeg vært omgitt av familie og gode venner som har vært der hele tiden, og som har vært med å holde både motet og flagget oppe når jeg ikke klarte det selv i skilsmisseprosess og jobbkrise og depresjon som fulgte i årene etterpå. Syttende mai for meg de siste åra har vært mye jobb (diverse gudstjenester og taler), selskap med familie og venner og gode klemmer fra fagre bunadskledde damer i absolutt alle aldre. Når det gjelder klemming, har jeg forresten ingen svært streng kleskode. Det meste fungerer. Og det gjør bare godt. Men i år ble det ikke noe dreis på det, heller. Så da tilbudet kom om nytt opphold på Evjeklinikken som også feide med seg et par av de røde dagene i mai, hadde jeg svart ja før den gode doktor var ferdig med spørsmålet. Og selv med strenge koronatiltak har dagene på Evjeklinikken også denne gangen inneholdt både hverdager og festdager, der både kroppen og sjelen har hatt sine utfordringer. Det har ikke rent mye blod disse dagene, bortsett fra det som til tider har fosset rundt i kroppen. Men det har vært svette og tårer i strie strømmer. Svetten har vært noenlunde likelig fordelt på dagene. Tåreflommen var konsentrert til 17. mai, bortsett fra noen etterdønninger reprisene skapte. Men altså – nasjonaldagen var den verste.

 

Og da var det altså fritt fram. Jeg oppdaget etter hvert at jeg ikke var den eneste i Norge med følelsene utenpå denne dagen. Den ble spesiell for mange. Når en ikke kunne være nær og holde rundt hverandre rent fysisk, var det mange, mange som fant nye, kreative veier til å vise nasjonalfølelse og kjærlighet til land og folk. Og som det berørte. Fra fjern og nær strømmet varmen gjennom PC-skjermen dypt inn i det innerste av sjelen, der tårekanalene har sitt utspring.

 

For min del startet det med samling ved fredsmonumentet i Kvelde, hjembygda mi, med musikk av Lågabrass og appell ved min kjødelige lillebror. Vel blåst og vel talt. Det var flagg og kjentfolk og grønnfarger – både folka og bygda var pyntet til fest. Så sveipet kameraet opp til det nye Kveldeskiltet på toppen av Jordstøyp, der det også sto folk og viftet med norske flagg. Og da var det gjort, vettu. Jeg fikk så vidt tørket tårene før jeg gikk til frokost. Men de kom igjen – gjennom hele dagen. Først så jeg en video fra Skien kommune som berørte flere enn meg. Så var det musikklinja ved Sandefjord videregående skole, korsang fra Færder, «Norge i rødt hvitt og blått» fra Holmenkollen, Garden fra Operataket og ikke minst Line Kaupang med «Mitt lille land» mens dronen filmet Larvik kommune og dens innbyggere i festdrakt fra sør til nord. Og jammen var de også oppom Kveldeskiltet og fredsmonumentet og flåtefiske i Lågen. Og da jeg ikke trodde det var tårer igjen, fikk jeg se en bunadskledd Ann Kristin Eikeland synge «Gud signe vårt dyre fedreland» fra toppen av Ørneknipen med en gedigen utsikt over Kvåsbygda. De to siste har jeg sett flere ganger. Og jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg måtte vente noen dager med å skrive dette, men jeg kjenner jo nå at ei uke ikke var nok. Dette gjorde inntrykk. Og det gav meg en 17.mai feiring jeg aldri kommer til å glemme. Du har sikkert dine egne favoritter fra denne spesielle feiringen av nasjonaldagen.

 

Som om dette ikke var nok, strømmet det inn bilder fra familie og venner på Snap og Messenger, som holdt tårestrømmen godt vedlike. Å se nestenbarnebarna gå i tog rundt kjøkkenøya om morgenen, og hele familien arrangere lokale leker på dagen, ble nesten for mye for en gammel skrott. Det gjorde spesielt inntrykk å se robotgressklipperen rulle rundt i hagen utstyrt med flagg, innimellom med minstejenta etter. Det gjelder jo å hive seg på de toga som går.

 

Her på Biovita Helsesenter (les: Evjeklinikken) ble også dagen feiret på behørig vis. Spisesalen var pyntet til fest. De som fikk med seg dagens festlunsj, fikk også besøk og tale av selveste direktøren. Jeg gikk glipp av den. Men alternativet var slett ikke dårlig. Jeg hadde hyggelig selskap på to fjelltopper. Først Fennefossfjellet på 490 meter. Så Masi, der vi hadde vår festlunsj med påsmurte rundstykker, kaffe og vår ukentlige lille sjokolade. Klokka ett sang vi «Ja vi elsker» sammen med resten av Norge, i blåbærlyngen med en fantastisk utsikt over Evje, og vårt lille medbrakte norske flagg dypt plantet i fedrenes jord/fjell. Det var slett ingen dårlig alternativ feiring for min del. Vel nede vanket det laks og jordbær til middag. Og på nyhetene etterpå fikk jeg se kongeparet og kronprinsparet på deres signingsferd gjennom Oslos gater. Så var vi i gang igjen! Og referatene fra små og store kjærlighetserklæringer til land og folk fortsatte å strømme inn. Da min gamle tante på 94, som ikke har vært på besøk hos folk på over to måneder, fortalte om nabofamilien som hadde kommet med bløtkake og stått utenfor og sunget «Ja, vi elsker.» Ja, da greide ikke jeg mer.

 

«Alt blir bra», står det på tegningen millioner av barn har tegnet av regnbuen, og hengt i vinduer over hele verden. Selvsagt blir ikke alt bra. Men det lille håpet, og den store gleden, denne tegningen og dette budskapet gir meg, hjelper meg til å holde motet oppe. Så vet jeg, at regnbuen trenger både regn og sol, for å gi oss sitt fantastiske budskap. Det er noe med lyset som brytes i regndråpene, og skaper noe uendelig vakkert. Og jeg har sagt det noen ganger. Kanskje ikke det er noen skatt ved enden av regnbuen. Kanskje regnbuen er selve skatten, der den strålende vakker kommer til syne når lyset brytes i regndråpene. Og kanskje det er noe tilsvarende som skjer når tårene mine brytes mot lyset fra de utallige kjærlighetserklæringene i bilder, ord og toner som strømmet mot meg på årets 17.mai. Det skapes håp – fargerikt og lysegrønt. Som jeg elsker dette landet!!

 

Evjeklinikken 24/5-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

 

 

 

Frynsete. Jeg tror det er en noenlunde treffende betegnelse på nervene mine (for ikke å si livet mitt) i disse koronatider. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, eller for den saks skyld, hva det innebærer. Men det føles sånn. Jeg har prøvd å slå det opp. For eventuelt yngre lesere; det er det samme som å google det. Men det er ikke umiddelbart lett å finne uttrykket, verken på nett eller i andre oppslagsverk. Det som poppet opp mest på nettet, var faktisk et rockeband fra Jæren, med det treffende navnet «Frynsete på nervene» og en dertil hørende nærmere beskrivelse; «På scenen har de med seg sminke, moped og angst fra helvete.» Jeg strever litt med å se dette for meg, og har heller ingen voldsom dragning mot å oppleve det live. Om det er bandet eller tilhørerne som blir frynsete på nervene, er jeg også litt usikker på. Kanskje det faktisk er en beskrivelse av både band, publikum, formidlingsprosess og resultat. Hva vet jeg? Dette viser uansett at ordet og uttrykket i hvert fall er i daglig bruk. Jeg har en gang overvært en forestilling på Munken Kino i Larvik (før Bølgens tid), der noe originalt av Arne Nordheim ble framført. Det var mye pling og plong med metallisk lyd og ekko, og det virket på ingen måte beroligende på nervene mine. Dette er ikke så lett å forklare. Og musikk har antagelig en veldig forskjellig virkning på ulike mennesker i så måte.

 

Det jeg derimot føler meg ganske overbevist om, er at de der ute som har det litt som meg, hva psykisk helse angår, vet hva frynsete nerver er. Eller i hvert fall hvordan de føles. Og kjente vi dette på kroppen og sjelen tidligere, er vi slett ikke bitt noe mindre klar over det etter at koronapandemien med alle dens bivirkninger på alle livets områder slo til for fullt. Nervene er blitt mer frynsete – veldig frynsete!

 

Jeg tror vel ikke frynsete nerver er en medisinsk diagnose. Men her lar jeg meg gjerne korrigere. På en vennlig måte, selvsagt. Jeg har tross alt frynsete nerver, og responderer veldig dårlig på kjeft, høy stemme eller høye lyder. Jeg ble tutet på i Larvik her forleden. Det opplevdes ikke godt. Men det kommer jeg tilbake til. Det jeg innbiller meg, er at nerveendene rent kroppslig har noen mottakere som tar inn impulser av smerte eller annen påvirkning utenfra. I en eller annen overført betydning, har man så kommet til at frynsete nerver gir mange flere slike ender eller punkter, der livets angst og uro og smerte, både fysisk og mentalt, lett kan suge tak og finne veien helt inn i vårt innerste. Jeg tenker at frynsete nerver er omtrent som brennmanetens tråder, bortsett fra at de bare er egnet til å skade en selv, suge smerten inn, så å si. Sånn føles det i hvert fall. Men jeg vet jo at det heller ikke er enkelt å leve tett på folk som har frynsete nerver, der en hele tiden risikerer å dulte borti en overfølsom nerveende. «Nå må du ikke være så nærtagende», husker jeg far sa noen ganger, når han pirket borti nerveendene mine. Det hjalp ikke nevneverdig!

 

All verdens elendighet fanges opp av mine frynsete nerver om dagen – og ikke minst om natten. Isolasjon, usikkerhet, uro og annen elendighet går rett inn med lynets hastighet. Jeg er blitt ekstremt avhengig av trygge rammer og minst mulig utfordringer i hverdagen. Nå er det ikke det at min hverdag UTEN koronaen er så veldig mye annerledes. Men jeg savner normaliteten, det å ikke være i beredskap hele tiden. Fredag ble jeg altså tutet på i Larvik. Voldsomt og ettertrykkelig. Jeg var uoppmerksom, tolket en situasjon feil, og jeg fortjente det sikkert. Men jeg var jo i ulage i timevis etterpå. Som sagt; frynsete nerver.

 

Da gjorde det veldig godt å møte lam og budeier på Gumserød Gård ved Stavern på min lille tur langs kyststien etterpå. Det er lite som er så velgjørende og så intenst beroligende som halen på et lite lam som drikker melk – enten det skjer hos kjødelig mor eller hos pleiemor. Det måtte da være et varmt smil eller et vennlig ord. Eller smittende latter. Eller glad barnelatter, som jeg også fikk en liten porsjon av i helga. Eller vakker musikk, fuglesang, vårblomster og solvarme. Eller kombinasjonen solvarme og softis. Her fins det mye balsam for såre sjeler og salve for frynsete nerver.

 

Jeg fikk være med på innspilling av en såkalt «HELT ENKELT» gudstjeneste i Nanset kirke, som ble sendt søndag 3/5. Det ble en fantastisk opplevelse for min del. Jeg synes vi hadde en fin samtale, som jeg vet gjorde noen godt. Men jeg ble jo sittende der, i flere timer. Mens bandet spilte, og sang og musikk ble terpet på til det satt som et skudd. Igjen og igjen. Og jeg nøt hvert øyeblikk. Det gjorde godt for mine frynsete nerver. Salmene var da også blant mine absolutte favoritter. Men det var ikke bare det. Jeg fikk være sammen med folk. Jeg opplevde fellesskap. «Hver gang vi møtes, har vi det bra,» synger Halvdan Sivertsen. Jeg gleder meg voldsomt til vi kan gjøre det igjen – uten forbehold! Imens tar jeg til meg det jeg kan av balsam for sjelen og salve for frynsete nerver. Som en vakker soloppgang, eller en stille kveld ved Lågen(bildet).

 

Kvelde 11/5-2020

Med varm og vennlig hilsen fra Even  

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...