Dagbokblader

Maroder

Jeg har vært fryktelig maroder den siste uka. Jeg vet ikke hvorfor dette ordet fra tidligere generasjoner har festet seg hos meg. Antagelig fordi jeg synes ord er så fascinerende. Dette ordet høres ikke bra ut. Det er det da heller ikke. Betydningen heller mot å være syk, avkreftet og utmattet. Det spørs om ikke det var dette folk var før de visste at det var noe som het influensa. Behagelig er det ikke.

 

Elendigheten startet forrige torsdag, med sårt bryst, tungt hode og hetetokter. Hyggelig besøk hos gode venner på Tjøme, ble forstyrret av en urolig natt. Jeg er redd jeg til og med rakk å smitte vertinnen. Fredag var det Katzenjammerkonsert i Langesund. Det gikk greit med en pakke paracet innabords. Så hostet og svettet jeg meg gjennom gudstjenesten i Stavern forrige søndag. Håper det gikk bra med dåpsbarnet. På vei hjem kjørte jeg forbi Batteristranda i Larvik. Og jeg misunte dypt og inderlig de som nøt sola og varmen på stranda. Jeg skulle hjem i senga med piller og feber. Mandag var jeg på Gardermoen og møtte John Sundby med sønn, svigerdatter og to barnebarn fra Rapid City i Sør-Dakota i USA. John Sundbys (døpt Johan Anton etter faren og bestefaren) far Anton var født i Kvelde i 1867. Sammen med foreldre og to søsken utvandret han til Amerika i 1869. Anton var min farfar Evens fetter. Det var en stor opplevelse å ha John og familien her noen dager. Selv om våkenetter og hosting la en demper på dette for min del. Tirsdag morgen fikk jeg antibiotika og Costylan hostesaft. Da hadde jeg hostet og harket opp mellomgulv og lungefester. Sånn føltes det i hvert fall. Og jeg produserte slim og gørr i ulike fargenyanser som en bataljon med brunsnegler. En vennlig sjel antydet at hostingen kunne ha noe med røykingen å gjøre. Kanskje det. Men bronkitten gjorde det plent umulig å røyke. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men kroppen føltes mørbanket og maroder.

 

Hosten roet seg omsider, og jeg fikk ei fantastisk helg med gode venner på Flekkerøya ved Kristiansand. Men jeg måtte sove litt i bilen på vei hjem søndag. Onsdag er antibiotikakuren over for denne gang. Det føles fortsatt som om kroppen har ligget noen døgn i en gigantisk sentrifuge. Jeg håper antibiotikaen har tatt knekken på infeksjonen, og at krefter og overskudd kommer tilbake etter hvert. Så får jeg leve med at dagens blogginnlegg igjen bekrefter at ingenting i verden er så sykt som en syk mann. Og jeg erkjenner at mine plager den siste uka er bagateller i forhold til det andre i familie og vennekrets sliter med. Men sånn var nå min uke. Og bildet av John Sundby sammen med Even Olsen Sundby III, får illustrere dagens blogg. Vi står foran låven som farfar Even bygde i 1910. Familie, venner og gode felles opplevelser har brakt lyspunkter i ei uke som ellers har vært fryktelig slitsom. Jeg har vært sååå maroder. Håper bedringens vei ikke blir for lang. God bedring!

Kvelde 29/7-2013

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Hanne vel.)) | Svar 30.07.2013 00.50

Sånn føltes det i hvert fall. Og jeg produserte slim og gørr i ulike fargenyanser som en bataljon med brunsnegler. HAHAHAHAH

Hannevel 30.07.2013 01.13

Ord som maroder og dussemang har vore heller vanlege i norsk, men blir kanskje etter kvart oppfatta som gammalmodige “pjolter-ord”. Maroder har vi fått gjennom tysk, der det var brukt om sjuke eller såra soldatar. Men det kjem frå fransk maraud, som betyr

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden