Dagbokblader

Sjenerøse former

Jeg tillyste i forrige blogginnlegg at det neste skulle handle om sjenerøse former. Det skal det. Det er mulig jeg har hørt uttrykket før. Men det ble så nytt for meg, som de gamle sa på bedehuset, da jeg kom over det i en omtale av veggmaleriene i Emanuel Vigelands Mausoleum i Oslo. Jeg var invitert i 60-årslag med gode venner, og festen skulle starte der, med konsert i og orientering om mausoleet. Emanuel Vigeland var maler og særlig kjent for sine glassmalerier. Det er mulig han følte han kom i skyggen av sin mer berømte bror Gustav. Kanskje for å bøte på det, bygde han både hus, atelier og museum på tre tomter på Ris /Slemdal i Oslo. Senere fikk han det visst for seg at han trengte et minnesmerke etter sin død. Han fikk murt igjen vinduene i museet, dekket tak og vegger med malerier (fresker), og fikk etter sin død plassert urnen med sine jordiske levninger over døra, som er så lav at alle må bøye seg for å gå ut. Både mausoleet (et slags gravkammer eller gravminne), maleriene og konserten var en fascinerende opplevelse. Det var mørkt inne i mausoleet, men slett ikke vanskelig å skimte de sjenerøse formene på de nakne menneskene som var malt på vegger og tak. Nå har jo mange av skulpturene i brorens park også absolutt sjenerøse former. Så her var de åpenbart på linje.

 

Og jeg har umåtelig sans for uttrykket. Det er ingen hemmelighet for noen at jeg har fått min del av disse sjenerøse formene. Og vel så det. Dagens illustrasjonsbilde er av undertegnede en drømmedag på fisketur i Boknafjorden sist vinter, der de sjenerøse formene er presset inn i en parkdress. Men jeg synes altså det er mye hyggeligere å ha sjenerøse former enn å være overvektig eller tykk. Jeg reagerer omtrent som Obelix, når noen kaller meg det, om enn ikke så voldsomt. Og ordet feit, som noen i sin usigelige visdom velger å bruke, synes jeg er direkte ufint. De som bruker det er da også som regel mennesker som aldri har hatt problemer med overvekt, bortsett fra på flybagasjen. Det har også med respekt å gjøre, tenker jeg. Men jeg kjenner jo også noen som ikke synes det er noe stas å være for tynne, heller. Og når det antar sykelige former, blir det både vondt og dramatisk. Så den respekten må vel gå begge veier. Selv om jeg innimellom har sagt at jeg er skeptisk til mennesker over 30 år som har utovernavle.

 

Men jeg har altså sjenerøse former. Problemet er at de har en tendens til å balle på seg. Et par uker hos tanter og annen familie på Vestlandet, drar fort på seg noen kilo, dessverre. Jeg eier jo ikke impulskontroll. Og det må jeg vel jobbe med resten av livet. Blir formene for sjenerøse, er det jo så vanskelig å komme inntil. Og det er litt dumt, for det er lite som gjør så godt som en god bamseklem med litt sjenerøse former. Jeg innser at mitt nye favorittuttrykk kan være adoptert som en unnskyldning for å slippe å sloss for å holde formene innenfor en viss sjenerøsitetens grense. Men det var ikke meningen. Jeg prøver å få litt bevegelse hver dag. Det gjør godt for både kropp og sjel, og er noe begge trenger sårt. Og jeg har ikke tenkt å gi opp. Men passelige sjenerøse former. Det er jeg absolutt for.

Kvelde 22/9-2013

Med varm og sjenerøs hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden