Dagbokblader

Psykiatri, marinbiologi, slekts- og Norgeshistorie

Jeg sitter ved Lågen og skriver, som så ofte før. Nå gikk sola ned bak Jordstøyp litt over tre. Midtsommer har vi den her til klokka ti på kvelden. Løvtrærne er bare, og det er litt småkaldt i lufta. Men det er snart november, så det er vel ikke så rart. Jeg gleder meg til våren og sommeren. Jeg er nok ikke noe typisk høst- og vintermenneske, selv med stillongs og varmedress. Likevel er det mulig å få gode opplevelser i natur og friluft også i vinterhalvåret. Det kan bli fullmånekvelder ved Lågen med bål og akevitt. Og sist lørdag i Kinningstadvågen  på Finnøy ble en nydelig dag. Fetter Magnar og jeg satte garn fredag ettermiddag. Han satte garn og jeg rodde. Lørdag trakk vi garna i vind og regn og bølger, men da var vi oppsatt med roere (Kjartan og Vegard). Det er viktig å slippe yngre krefter til. Garna ble trukket med litt magert resultat. Senere på formiddagen kom fetter Leiv Malvin med sine tre små gutter. Og Karen Brit kom ned med kumlespyd og røre til lapper, som Magnar stekte på bålpanne i naustet. Guttene fikk være med ut og sette utlegg eller line. Jeg prøvde fiskestanga fra den gamle fergekaien og fikk to makreller. Ellers ble det lyr og torsk og andre fiskeslag jeg ikke husker navnet på. Etter sin død ble fiskene donert til marinbiologisk forskning og kulinariske opplevelser. Mageinnhold og øyelinser ble fremvist til små og store barns glede. Det ble servert grillede pølser og kumlespyd med kumlebiter, pølse og røkt kjøtt. Til dessert var det nykokt kaffe og varme lapper med jordbærsyltetøy – og litt sand. Vel hjemme på ettermiddagen ble fisken filetert og stekt. Og dagen ble avsluttet med en nydelig fiskemiddag. Stekt lyr er noe av det beste som fins. Jeg samler jo på gylne øyeblikk og lykkelige stunder. Dette var en lykkestund som varte lenge og gjorde veldig godt.

 

Den største marinbiologiske opplevelsen var nok demonteringen eller dissekeringen av sandhaien, som hadde gått i garnet om natta. Da dukket det opp et par merkelige, innkapslede gule figurer (bildet), som visstnok var eggkapsler. Haien hadde også flere egg, men de var helt bløte. Den får bare to unger, hvis jeg forsto opplysningene på Wikipedia rett. De kom bare fram på tysk. Og tyskkunnskapen er litt rusten, tross iherdig innsats og gode karakterer på ungdomsskole og gymnas. Men det er jo så lenge siden. Grunnen til at bare to unger lever opp, er at de utvikles i forskjellig tempo. Og straks de to eldste, som er avbildet, blir klekket ut, begynner de å spise på sine mindre utviklede småsøsken. Det er mulig denne kannibalismen foregår inne i moren, uten at det gjør det noe bedre. Men jeg må få tak i en marinbiolog for å finne ut av dette. Naturen kan være både vakker og grusom. Fascinerende er det uansett. Og livet i og ved sjøen kan by på mye spennende.

 

Overskriften antyder både psykiatri og historie i bloggen. Psykiatrien besto i foredrag på arrangement i anledning verdensdagen for psykisk helse på Finnøy, som jeg skrev om sist. Helselaget sørget for god bevertning. Bondelaget stilte med nyttig HMS-informasjon. Det var Prøysenviser og informasjon om Barnevernet. Det ble en veldig trivelig kveld. Jeg takker for alle gode ord, både på møtet og på hjemmesida. Jeg får ikke til å svare på kommentarene på hjemmesida, så jeg får skrive det her. Tusen takk. Det varmer. Spesielt fordi det koster litt å være åpen om disse tunge tingene og stundene i livet. Men jeg tenker vel at åpenheten er verdt det, hvis noen kan forstå litt, kjenne seg litt igjen, kjenne at en ikke er alene, og kanskje få hjelp til et lite skritt framover. Det var psykiatrien.

 

Til slutt historien. Min kjære mor vokste opp på Finnøy, og besøk hos familien der har alltid gjort meg godt. Det er godt å kjenne tilhørighet. Og tante Malenas (90) iskake smaker fortsatt aldeles utmerket. Møtet med de mange søskenbarn og deres familier er veldig hyggelig. Jeg er glad og takknemlig for tilknytningen min til Finnøy. Så fikk vi med oss en liten del av Norgeshistorien søndag kveld, med ”Spelet om Ogmund Finnson” i Hesby kirke på Finnøy. Ryfylke livsgnist fylte kirken på fire forestillinger, og det var en fantastisk opplevelse å få være med på dette. Skuespill, musikk, sang og bilder ga et spennende innblikk i Norgeshistorien etter svartedauen i 1350, da Norge faktisk ble styrt fra Finnøy i noen år. Litt ekstra stas for meg, var at Ogmund Finnson ble gift med 40 år yngre Katarina Knutsdotter. Hun har jo jeg viet på ordentlig i Hesby kirke for noen år siden. Det er mulig jeg her går litt surr i skuespillere og rollefigurer. Men skuespilleren er datter av en fetter. Så her har slektshistorie og Norgeshistorie sine krysningspunkter. Tor Øyvind Skeiseid har laget et glitrende skuespill, som han spilte hovedrollen i. Og skuespillere og musikere gjorde dette til en magisk aften i Hesby kirke. Jammen får de ting til på denne øya. Ikke bare tomatene. Nå er jeg tilbake ved Lågen. I morgen er det ny runde med psykiatri i Sandefjord. Og jeg sitter igjen med sterke og gode følelser etter møter med psykiatri, marinbiologi, slekt og historie på Finnøy sist uke. Det er godt å ikke være alene i verden. Den gamle vismann Per Fugelli har vel sagt omtrent som følger: ”Vær ikke et ettall på jorden. Bry deg om flokken din.” Fortsatt god høst.

Kvelde 29/10-2013

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

hanne | Svar 29.10.2013 22.23

kjempe klem Hanne

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden