Dagbokblader

Ryggrad

For noen år siden var jeg på besøk hos ei venninne som var fysioterapeut. På skrivebordet sitt hadde hun stående en plastmodell av en ryggrad. Samme figuren står på forværelset hos fastlegen min i Larvik. Første gang jeg så denne, bare datt det ut av meg: «en slik har jeg alltid ønsket meg.» Jeg har sagt noen ganger, at jeg tror jeg må tilhøre klassen virvelløse mennesker. Og da går det nettopp på manglende ryggrad. Jeg har nok en rent fysisk, tror jeg. Eller det er mulig skinnet er stappet så fullt, at jeg ville stått noenlunde oppreist uansett. Men det er den mentale, åndelige ryggraden jeg føler glimrer med sitt fravær. Det kan gjelde impulskontroll i forhold til mat, særlig sjokolade og søtsaker. Jammen ballet det på seg 10-15 kilo i høst igjen. Så nå må det bli nytt bunadskurs i vår. Og i år er det grunnlovsjubileum, så da må jeg i hvert fall komme inn i bunaden 17. mai. Mulig jeg fremviste et snev av ryggrad da jeg gikk ned 55 kilo i 2007. Men så ble den borte igjen, og vekta og psyken fortsetter å gå opp og ned. Og manglende ryggrad kan slå ut på flere måter. Når det gjelder å få ting unna. Å få tatt en telefon. Å ta opp noe som kan være vanskelig. Det er nok litt konfliktskyhet som gjør at jeg blir ekstremt utilpass når folk ryker i tottene på hverandre. Jeg tåler jo knapt å se et debattprogram på TV. For ikke å snakke om hvis jeg selv skulle ryke uklar med noen. Da bøyer det virvelløse mennesket unna. Depresjonen har på ingen måte gjort dette bedre. Og jeg skulle mange ganger ønske jeg var tøffere. Nå er det vel i og for seg nok konflikter i verden. Så verden trenger vel ikke en kranglefant til. Men jeg føler at jeg har litt å gå på. Og en smule ryggrad hadde antagelig gjort livet litt lettere. Den lar seg visst ikke transplantere, så den eneste muligheten er å bygge og trene den opp selv – smått om senn.

 

Men noe ryggrad er det kanskje i denne skrotten likevel. Jeg ble minnet om det i høst, da jeg deltok på møte i Skedsmo Normisjon, for å snakke om liv og tro og depresjon. Der var det to mennesker som virkelig hjalp meg å stå oppreist, da det stormet som verst i livet mitt midt på 90-tallet. Jobbutfordringer, ekteskap og skilsmisse hadde dratt proppen ut av livet. Og da jobben i Indremisjonen røk, fordi jeg ville gifte meg igjen, var det ikke mye som holdt Even Sundby oppe. På en samling på pastoral-klinisk kurs (sjelesorgkurs) på Modum Bad, ble jeg oppfordret til å reise meg opp og «tale Roma midt imot», og virkelig si hva jeg følte og mente om styrebehandling og tap av både jobb, ære og livsgnist. Den opplevelsen ble jeg minnet om på Skedsmo, da jeg møtte kurslederen fra Modum for første gang på nesten 20 år. Det var en fantastisk opplevelse, midt i det såre og vonde. For jeg kjente adrenalinet strømme, der jeg sto. Ryggen rettet seg og hodet ble hevet. Og jeg kunne nesten kjenne ryggraden i virksomhet. En utrolig god følelse. Å stå oppreist, når alt i livet prøvde å slå beina unna under meg. Nå slo jo depresjonen til noen år senere, og ryggraden visnet igjen. Men innimellom kjenner jeg at den er der. Og jeg gjør det jeg kan for å trene den opp.

 

I fjor sommer fikk jeg noen timer med kognitiv terapi. Der var også ryggraden tema. Og jeg synes jeg fikk god hjelp til å trene den opp. Det er noe med å våge å stå oppreist i storm når noe er viktig for en. Jeg innbiller meg, at følelsen av å kunne rette ryggen og stå oppreist mentalt, kan være nesten like sterk som når noen opplever å komme på beina igjen etter ulykker og fysisk sykdom. Det oppleves som en selvforsterkende, positiv spiral, som trekker oppover. Og det oppleves godt. Veldig godt. Jeg fikk hentet fram litt av denne følelsen, da jeg kåserte og presenterte min lille salme i Kvelde kirke i høst. Begge disse har sammenheng med krisen på 90-tallet. Du kan lese begge på hjemmesida, under «Evens salme». Når en ligger nede, og ikke greier å reise seg, trekkes en bare enda lenger ned. Når noen da i sin usigelige visdom, ber en ta seg sammen, er det virkelig gjort. En har ikke noe å ta seg sammen med. Å stå oppreist gir energi. Den gode spiralen trekker oppover. Derfor er ryggraden så viktig. Og jeg har den, selv om den ikke er så lett å se den og kjenne den hele tiden. Jeg ønsker å stå oppreist i møte med livets mange utfordringer. Jeg ønsker å kjempe for det som er viktig for meg. Innimellom greier jeg det virkelig. Og det oppleves uendelig godt. I morgen kveld er det revy og finalefest på Bjerkely i Hvarnes. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg kan jo ikke danse. Det var synd i min ungdom, så både teori og praksis gikk filleveien.  Men jeg er god til å holde, og ganske god å lene seg til. Der fungerer både kroppen og ryggraden. Ikke skal jeg slåss heller, så dette kan bli riktig bra. Og jeg skal stå oppreist både i morgen og resten av livet – håper jeg. Bildet fra sommernatten ved Anundsjø sist sommer får illustrere dagens blogginnlegg. Der er det hvile og inspirasjon for både kropp og sjel.

 Kvelde 24/1-2014

Med varm og oppreist hilsen fra Even

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Karin | Svar 24.02.2014 11.20

Så fint skrevet! Jeg kjenner ikke deg, men ønsker deg alt godt. Du inspirerer nok andre som sliter. Gode tanker.

Kirsten Landsverk | Svar 27.01.2014 00.30

Bonus på meg idag-leste to blogginnlegg Trivelig på Bjerkely igår! Mye flott ungdom og en flott revy.Kjekt å kunne dele en vannkaraffel utpå kvelden

Connie Gro | Svar 25.01.2014 14.43

Noe av det verste et menneske kan si til deg når du "ligger nede for telling" er : Nå må du ta deg sammen. Det har man jo da prøvd,,lenge.! Kom med klemmen<3

Siv Skaugvoll Fosd | Svar 25.01.2014 13.21

Tøft at du tør å sette ord på ting som mange av oss føler!

Lene Bergland Holt | Svar 25.01.2014 10.03

Det er så fint å lese det du skriver Even! Så selv motgang i livet , så bærer det altså noe godt med seg; du er veldig reflektert over livet og verdsetter det!

Katharina Gjone | Svar 25.01.2014 05.49

Flott skrevet Even!

Unn Heidi Løvli | Svar 25.01.2014 01.52

Tusen takk Even Du er utrolig god med ord både når det gjelder alvor og skjemt Stor varm klem!

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden