Dagbokblader

Turbosvikt

Min uvitenhet om biler og bilmotorer er nærmest grenseløs. Jeg kan peile og etterfylle olje, fylle spylervæske og diesel på rett plass, og skifte hjul når jeg må. Der stopper det. Derfor burde jeg absolutt hatt råd til en ny bil med fast serviceavtale. Det har jeg ikke, og dermed dukker det opp en del utfordringer langs veien, bokstavelig talt. Nå er det vindusspyleren som ikke virker. Og det er litt dumt foran vestlandsturen som starter på torsdag. Heldigvis er jeg velsignet med både bror og fetter som har lovet å ta seg av dette. Men så er det noe galt med turboen også, hva nå det måtte være. En gang hadde turboslangen hoppet av. Da var det bare så vidt bilen greide å kreke seg framover. Men den skrudde min fetters sønn på igjen. Og alt var såre vel. Men nå er det noe galt igjen. Av og til når jeg akselererer ut på motorveien og bilen drar seg mot 100, slås det på et varsellys og motorkraften forsvinner. Før bilen så smått kommer i siget igjen. Det er ikke så bra at bilen plutselig stopper opp, når jeg er på full fart ut på motorveien eller prøver å kjøre forbi. Det kan bli mye uro i trafikken av slikt. Turboen står høyt på lista over mistenkte. Jeg leste noe på nettet i sta om at turboens funksjon var å få motoren til å yte mer. Det lille ekstra når jeg skal kjøre forbi eller komme i fart på motorveien. Men her er det altså noe som er galt.

 

Denne lange innledningen, som kanskje ingen er blitt noe klokere av, skulle føre meg over på selve livet som tema. For jeg har det sånn der også. Det hender alt for ofte at både turboen og motorkraften svikter. Når jeg synes jeg er i en god stim med gudstjenester, kåserier, sangskriving og annet arbeid. Eller hygger meg sammen med venner i ulike sosiale sammenhenger. Og jeg gir på litt ekstra, for jeg synes at nå går det så bra. Plutselig blir motorkraften borte, og det føles som om livet stopper opp. Jeg vet jo at det er sånn. Og jeg prøver å ta hensyn til det. Dette er noe depresjonen har påført meg, og som jeg langt på vei har lært meg å leve med. Men ikke alltid. Og da oppleves det både frustrerende og leit. Da går jeg til Lågen. Som nå. En strålende varm sensommerkveld sist i august. Her trenger jeg ikke turbo. Her er det hvile, avkobling, litt fintenking, ro og nye krefter å hente. Ikke helt ro, forresten. Til det er det for mange bønder på jordene. Men nå unner jeg dem virkelig litt stabilt fint vær, så de kan få resten av avlingen i hus. Mye av kornet er vel dessverre ødelagt av de kraftige regnbygene i august. Ja vel. Nå roter jeg meg visst ut på jordet også. Men jeg var egentlig ferdig med hjertesukket om turbosvikten.

 

Da kan jeg gå inn for landing. Jeg har navnedag i dag, av alle ting. Det har aldri hatt noen sentral plass i mitt liv. Men Østlandsposten og en fetter minnet meg om det i morges. Even er avledet av Øyvind og Eivind. Det betyr visstnok lykke og kriger. Eller lykkelig kriger/stridsmann. Selv om ØP var litt uklar på dette. Jeg er litt skeptisk til det med kriger. Men jeg ble jo utnevnt til Kommandør av Sigurd Jorsalfares Orden da jeg var feltprest i Norbatt i Sør-Libanon. Utnevnelsen skjedde med mye seremoniell og festivitas i lystig lag med offiserskolleger. Det hele er stort sett noe sludder, men litt hyggelig og ærefullt likevel. Men kriger? Nei, det blir jeg aldri. Jeg tror ikke mor og far tenkte det da jeg fikk navnet mitt, heller. Jeg heter Even fordi min farfar og min tippoldefar het Even. Sånn er det med den saken. Men lykke har jeg sans for. Og jeg prøver å nyte og ta vare på de lykkelige stunder og de gylne øyeblikk, som her ved Lågen en vakker sensommerkveld i august (bildet). Et annet av sommerens lykkelige øyeblikk for min del, var da Sølvguttene med følge sang Alf Prøysens vise om Even på Sommeråpent på NRK. Hundreårsjubileet er jo blitt behørig markert gjennom hele året. Og det er jo en nusselig sang. Når mor i barselseng slår i sengestolpen, og sier: «NEI! Even, Even, Even, Even, Even. Er et navn for en gromgut som han. Even, Even, Even, Even, Even. Blir en pryd for sitt fedreneland.» Eller kunne blitt. Synd at turboen sviktet. Men jeg nyter sensommerkvelden og et gyllent øyeblikk ved Lågen. Og da er det samsvar mellom navnet og i hvert fall deler av betydningen. Even er lykkelig.

Kvelde 26/8-2014

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Kjell Turid | Svar 28.08.2014 00.59

Hva skal en med turbo! Det er krabbegir enn trenger i ulendt terreng.Når måle er nådd, er reisen over. Så koble inn LAV SERIEN å grip dagen. det er live det.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden