Dagbokblader

Galgenhumor som overlevelsesmekanisme

For en som lever av formidling - skriftlig og muntlig – betyr det mye når noen kommer med hyggelige, oppmuntrende og positive kommentarer til noe de har lest eller hørt. Så jeg har lyst til å starte årets første blogginnlegg med å takke dere som tar bryet med å gi disse positive tilbakemeldingene, både her på hjemmesida, på Facebook og face to face. Jeg får ikke til å svare på enkeltkommentarene i bloggen, så jeg får gjøre det felles her. Dere skal vite at det gjør godt. Og at det oppmuntrer meg til å fortsette med skriverier, kåserier, gudstjenester og andre små og store formidlingsprosjekter. Jeg prøver å kombinere humor og alvor i formidlingen av både livserfaring og evangelium. Og jeg gleder meg veldig over positivt samspill med tilhørere og alle gode tilbakemeldinger. Tusen takk.

I kåseriene mine bruker jeg ofte både galgenhumor og selvironi. Kanskje blir det i overkant for noen. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ikke må harselere med kroppen min, fordi det kan ligge mye smerte også bak manglende kontroll over matinntaket. Det gjør det. Det ligger også mye smerte og sårhet i en psykisk helse som svinger veldig. Men for meg er det selve poenget i både galgenhumor og selvironi. Begge deler er overlevelsesmekanismer. Og jeg har sagt noen ganger, at om jeg ikke hadde hatt galgenhumoren, vet jeg ikke om jeg hadde overlevd alle disse årene med stadig tilbakevendende depresjon. Jeg siterer av og til den danske filosofen Fritjof Brandt: «Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.» Det er sjelden langt mellom latteren og tårene i mitt liv. Og skulle tårene vinne hver gang, ville Evens liv og hverdag bli en sørgelig affære. For det er nok å gråte over, både i sviktende psykisk helse og i overvekt med tilhørende utfordringer. For meg hjelper det å kunne le litt innimellom. Slik tror jeg kanskje det er for mange som sliter med ulike diagnoser og andre komplikasjoner i livet. Mange grupper har sin internhumor, som gir hjelp til å komme gjennom hverdagen. En av replikkene i den første Elling-filmen, som satte seg fast hos meg, kom da Elling skulle hjelpes/tvinges til å komme seg mer ut blant folk. Da sukket han: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Jeg gråt og lo meg gjennom filmene om Elling. For jeg kjente meg så igjen. Gråten og latteren ligger nær hverandre i mitt liv. Og jeg trenger både galgenhumoren og selvironien.

Men både internhumor og selvironi er nettopp det. Til internt og eget bruk. «Ta en selvironiker på ordet, og han blir rasende», skal Henrik Groth ha sagt. Nå har ikke jeg lett for å bli rasende. Men jeg kan fort bli såret og lei meg. Det blir jeg når andre kommer med sleivspark om kroppsstørrelse, psykiske problemer og manglende arbeidsevne. All humoren om «naving» har jeg et svært anstrengt forhold til. Og jeg tenker at all spøk om andres lidelser, lyter og skavanker, skal vi være veldig forsiktig med. Det kan ofte gjøre veldig vondt. Men balansegangen i forhold til galgenhumor og selvironi kan også være vanskelig. Det kan hende min selvironi blir for voldsom for noen, og dermed kan virke sårende. Det beklager jeg i så fall. Men jeg trenger den til en viss grad for å overleve. Og jeg trenger den for å bringe litt frigjørende latter inn i livet mitt. Men jeg skal prøve å bruke den med nennsomhet. Den økte sårbarheten er en av depresjonens følgesvenner for min del. Og jeg er nok ekstra var for andres kommentarer, noen ganger på grensen til det paranoide. Så jeg lar Pusurs hundevenn Jølles kommentar avslutte dagens blogginnlegg. Den er det også mye galgenhumor i. «Vi paranoide blir alltid forfulgt for vår legning.»  Og når jeg nå har slått fast at det er uendelig mye å grine av i livet, får jeg illustrere dagens blogginnlegg med et bilde som bare gjør meg glad. Godt nytt år.

Kvelde 7/1-2014

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Kirsten Landsverk | Svar 09.01.2015 13.48

😃👑🌹🍹👍👍
Sier ikke mer !

Astrid Farstad | Svar 08.01.2015 23.01

Du er en flott person Even.Ærlig og fint skrevet.
Smil er smittsomt.
Hilsen Astrid

Benthe Nøkleby Jacobsen | Svar 08.01.2015 00.45

Takk for at du våger å være så ærlig :) Kjenner meg igjen :P
Hilsen Benthe :)

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden