Dagbokblader

You must have done something good???

Opplevelsen i Bølgen i Larvik sist søndag med konsertversjonen av Sound of Music sitter fortsatt i kroppen. Det kan hende CD-en jeg har hørt på et par ganger både før og etter konserten, har bidratt til det. Og jeg må jo få tak i den filmen på DVD. Denne nedlastingen folk driver med fra forskjellige steder i himmelrommet, er ikke helt min greie. Sound of Music har vært en av mine absolutte favoritter gjennom hele livet. Helt siden jeg som guttunge hørte far gikk rundt og nynnet på Edelweiss, og ganske tidlig tok meg med på Munken for å se filmen. Og før jeg våget å bli forelsket i noen på ordendtlig, var jeg i flere år dypt og inderlig forelsket i Lisl. «I am sixteeen, going on seventeen,» sang hun. Og hadde noen øyne en kunne forsvinne langt inn i. Sound of Music er jo også stappfull av lett sangbare svisker som kiler i ørene og rører ved hjerterøttene. Og som i filmen, hadde de også i Bølgen, satt sammen en gruppe von Trapp barn med bøttevis av sjarm. Og når Maria (Arredondo) setter seg på kne like foran meg i Bølgen og synger, da er jeg solgt så det holder. Og når abbedissen i Mona Skattebos skikkelse fremfører «Climb every Mountain», da er det lett å fanges inn av både regnbuer og drømmer. Jeg fikk jo også den samme sangen servert som en fantastisk duett av Maria Merete Trøen og Anders Gjønnes tidligere i vår. Da er det lett å drømme seg bort. Kanskje det er derfor Sound of Music fascinerer meg så. Sangen og musikken – ja. Men også drømmene, som for Maria så ettertrykkelig går i oppfyllelse. Så komplisert som mitt liv på mange måter ble, er jeg en hund etter «happy endings». God bless America og Hollywood i så måte. Og Rodgers og Hammerstein. For tross alder og vektklasse og diverse fysiske og psykiske skrøpeligheter, er det veldig godt å få drømme seg bort innimellom. Kanskje drømmer fortsatt kan bli virkelighet.

 

Men så er det altså en sang, eller bare en liten strofe, i Sound of Music jeg reagerer ganske voldsomt på. Omtrent som jeg har det, når jeg nekter å synge strofen «selv er jeg intet» i den ellers nydelige sangen «Salige visshet.» Det er fordi jeg er dypt og grunnleggende uenig i den livsanskuelse eller teologi om du vil, som fremføres. Det er litt synd, for melodien er jo så nydelig. Og jeg tar meg selv stadig i å nynne på disse forferdelige ordene: «Nothing comes from nothing. Nothing ever could. So somewhere in my Youth or Childhood, I must have done sommething good.» Her konkluderes det altså med, at fordi Maria opplever lykken i livet nå, MÅ hun ha gjort noe bra tidligere i livet. Ja vel. Men dette forutsetter en slags motsats. Går det riktig galt i livet nå, må det også ha sammenheng med noe vi har gjort galt tidligere i livet. En slags «gjenfødt som rotte» livsanskuelse, som jeg slett ikke liker. Og som kan være veldig tung å bære for den som sliter i livet. Det er en slags skjebnetro, som antyder at en er fanget i en ond eller god selvforskyldt skjebne, som slår tilbake på en når en minst venter det i livet. Her har jeg det omtrent som vestlendingene i forhold til beretningen i Bibelen om Jesus som gjorde vann til vin: «Me veit at det står der, men me likar det ikkje.» Sånn har jeg det i forhold til denne sangstrofen og denne livsanskuelsen. Og jeg håper i det lengste at livet ikke er sånn. Jeg nekter å tro det! At min psykiske helse betyr at jeg soner en slags straff for tidligere levd liv. Eller at du som sliter med andre ting i livet, gjør det fordi du på en eller annen måte har fortjent det. Som om ikke livet kan være tungt nok å bære som det er.

 

Min tro og min livsanskuelse bygger og hviler på nåden, både fra Gud og mennesker. På det at det går an å begynne på nytt. På det at både håp og drømmer kan gå i oppfyllelse for alle – uansett levd liv – uansett fortid. Så jeg har tenkt å fortsette å drømme. Holde fast ved håpet. Og følge regnbuen. Men kanskje er det slik jeg har skrevet før en gang, at det er regnbuen som er selve skatten. Og hvis drømmene ikke er så store og vidløftige, kan det bli ganske mange av dem. Og mange av dem kan faktisk gå i oppfyllelse. Som de gode musikkopplevelsene de siste ukene. De varme smil. De gode klemmer. Eller ettermiddagstimen ved Lågen, med vakre vårfarger og nydelig fuglesang. Hummerfesten med gode venner i Oslo.  Eller en forrett på Color Hotel Skagen tirsdag kveld – en fryd for både øyet og ganen (bildet). Drømmer går allerede i oppfyllelse. Hele tiden, hvis ikke de er altfor store. Vi må bare passe på at vi får dem med oss.

Kvelde 1/5-2015

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Åse Hellenes Rødøy | Svar 10.05.2015 13.44

Takk for at du deler dine tanker som det er lett å kjenne seg igjen i. Jeg blir også hensatt til barndommens rike i Hvarnes. Nydelig hjemmeside!

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden