Dagbokblader

Norges rose

Da prinsesse Diana døde i 1997, ble hun kalt Englands rose. Dette slo ned i meg da jeg så rosene som igjen kom fram i forbindelse med rettssaken som nå pågår i Oslo – og i hele Norge. Det fins vel knapt et menneske i vårt land – bortsett fra ugjerningsmannen selv – som ikke er dypt berørt av det som rammet 22. juli i fjor. Det er fortsatt ufattelig for meg at noen iskaldt kan drepe mennesker på denne måten. Og ondskapen i dette er vanskelig å ta inn over seg. 22. juli 2011 ble mange norske roser drept. Og mange fikk sår som de må leve med resten av livet. Samtidig har vel aldri landet sett så mange levende roser løftet opp og lagt ut over alt som en stille støtte til alle dem som var rammet av den grufulle ugjerningen. Jeg har lagt ut en rose på hjemmesiden min i dag. Jeg var aldri med på noen felles markering etter 22. juli i fjor. Jeg orket ikke. Jeg satt hjemme og gråt isteden. Og noe av den samme fortvilelsen preger meg nå når rettssaken er i gang. Depresjonen som tok meg i 1997, gjør at jeg takler andres lidelse veldig dårlig. Det betyr ikke at jeg ikke føler med dem. Det betyr tvert imot at jeg føler mer med dem enn jeg tåler. Og når jeg ikke får til å vise medfølelsen ved fysisk nærvær, får dette være min måte å uttrykke den på.

 

Da Norge sto samlet i sorgen og støtteerklæringene sist sommer, var den faglige kommentaren at vi reagerte psykologisk riktig. Egen psyke fratok meg dessverre den muligheten. Og jeg er redd flere hadde det, og har det, på samme måten. Hvorfor skriver jeg dette nå? Er jeg ute etter medlidenhet? På ingen måte. Det jeg ønsker, er å uttrykke medfølelse og støtte til alle dem som ble rammet spesielt hardt av terrorhandlingene 22/7. Gjerne også støtte til dem som er rammet av andre tragedier. De er som regel av mindre nasjonale dimensjoner. Men de kan være like store på det personlige plan. Og de aktiveres ofte når store nasjonale tragedier inntreffer. Det blir tyngre å leve, også for mange som ikke var helt nær det grusomme som skjedde. Når tragedien rammer på denne måten, er det fryktelig viktig at de som overlevde får hjelp til å gjøre nettopp det. Og at de som mistet noen som betydde alt for dem, også får hjelp til å bearbeide dette, og hjelp til å leve videre med tapet.

 

Det sitter fire psykiatere og følger rettssaken gjennom 10 uker. Og minst like mange sitter og kommenterer den i ulike medier. Når rettssaken er over, håper jeg noen av disse kan frigjøres til å hjelpe ofrene. Jeg vet ikke hvordan AUF skal bruke millionene de fikk for å bygge opp igjen Utøya. Kanskje noen av dem kan brukes til å lønne en gruppe psykiatere og psykologer som til enhver tid er tilgjengelig for de som trenger hjelp etter denne tragedien. For her er det ikke bare arealer og hus som trenger gjenoppbygging. Menneskene er kanskje enda viktigere. Og ingen skulle behøve å kjempe for å få psykiatrisk hjelp etter dette. Det skulle egentlig ingen behøve overhodet i velferdslandet Norge. Jeg har dessverre min egen sørgelige historie på dette området også. Men altså: Her trengs god faglig oppfølging lenge. Det må vi ikke glemme.

 

Hvorfor har Even Sundby lagt ut et bilde av en rose, som ikke en gang er i fokus? Jo, det kommer jeg til nå. Som de fleste bilder, har dette også et begrenset anvendelsesområde. Jeg tenker på oss mennesker som en liten rosebusk, som blomstrer hele livet. Når noe vondt skjer, og en blomst visner og dør, er det så lett å fokusere på den døende blomsten. Ser du knoppen i bakgrunnen på bildet ovenfor? Den skal snart blomstre i all sin prakt. Når de mørke tankene tar tak i livet mitt, prøver jeg å fokusere på den nye knoppen. Da får liv som kommer overtak over liv som er tapt. Og det skapes et ørlite håp i mitt hjerte. Mange norske roser døde 22. juli i fjor. De kommer aldri tilbake til livet. Og sorgen over tapet er tung å bære. Men mange skal fortsatt leve videre, med store eller små sår og skader. Noen skader synes ikke en gang på utsiden. De største har kanskje de som visste at de skulle dø, men ikke gjorde det likevel. Jeg vet om noen sånne etter året som feltprest i Norbatt i Sør-Libanon. Da levde vi ganske tett på flere terrorangrep i Israel og bombing av FN-leir og stor israelsk offensiv i Libanon. Heldigvis ble ingen norske soldater drept det året. Men det skjedde både før og senere. Og altfor mange har tatt sitt eget liv etter traumatiske opplevelser i norsk utenlandstjeneste. Denne gangen kom terrorens grusomhet helt inn i sentrum av vår hovedstad og til en liten idyllisk øy i Tyrifjorden. Mange ble drept. Men enda flere skal leve videre. Her må hjelpen være lett tilgjengelig – lenge!

 

Jeg håper dere får den hjelpen dere trenger, alle dere som på ulik måte er rammet av terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli i fjor. Og jeg håper hjelpen også når alle dere andre som sliter etter tragedier som har rammet i livet. Da kan du kanskje få hjelp til å se og dyrke den lille roseknoppen som igjen skal gi blomster og farge i ditt liv. Derfor ligger rosebildet ute på min hjemmeside i dag. Kanskje det kan hjelpe noen.

Kvelde 26/4-2012

Varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Turid Bakken | Svar 27.04.2012 00.13

Jeg delt det du hadde skrevet der på Facebook, synes flere burde få lese det. Kjenpe klem fra Turid

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

06.12 | 12:56

Veldig bra C:

...
07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
Du liker denne siden