Dagbokblader

Ira furor brevis est

Overskriften er latin og sitert etter hukommelsen fra Asterix. En fullstendig demontert romersk soldat utbryter dette etter å ha blitt grisebanket av gallerne, noe som stadig skjer i denne fantastiske tegneserieverdenen. ”Raseriets villskap er kort,” betyr det, ifølge oversettelsen i tegneserieheftet. Det er vel redningen for de skamslåtte romerne – at det ikke varer lenge. Sånn er det vel også med mitt siste blogginnlegg. Jeg blir provosert og sint når jeg føler at folk tråkker på meg og andre med uvettig og sårende språkbruk. Men sinnet varer sjelden lenge. Slik sett er raseriets villskap kort. Jeg sjekket sitatet på nettet. Det er visst et sitat fra Horats, som egentlig betyr ”Sinne er kortvarig galskap.” Kanskje det. Likevel tror jeg det kan være greit å få luftet ut av og til. Ikke lett å få det til, med en oppdragelse som sa at vi ikke måtte hisse oss opp eller smelle med dørene. Det er ikke greit å være sint hele tiden, verken for en selv eller omgivelsene. Men innimellom tror jeg det er sunt å bli sint. Brenner en inne med for mye for lenge, kan det gå som da jeg harvet over en stakkars nabo i Oslo som hadde ”lånt” min plass i fellesgarasjen, fordi det snødde så fælt ute. Han fikk 30 års oppmagasinert vrede. Det var ikke bra. Da var det noe navarsetersk over Even Sundby en liten stund. Det er antagelig bedre å bli litt sint av og til.

Nå er jeg ikke det lenger. Jeg er litt lei, fordi forkjølelsen ikke vil slippe taket. Hvis det er noe som går, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke kan gå fra meg, som Øystein Sunde synger. Jeg er lei av hoste og snørr og slapphet. Men i dag dro fetter Arne meg med ut på søndagstur i skogen. Og jeg ble kvitt litt slim og gørr i de dype skoger. Det føltes godt. Turen ble avsluttet med hopping over flomstor bekk ved Surte. For min del ble det bare nesten over, dessverre. Sundbyfetterne er både lengre i beina og lettere i sessen enn meg. Men vi kom godt hjem, og jeg er nydusjet, tørr og varm. Antagelig hadde jeg godt av det. Og skogen er flott om den er regntung og høstmørk.

I går var jeg i bryllup – nesten. De fleste av Europas kongelige var samlet i Luxembourg denne helga, for å feire bryllup for Guillaume og Stephanie (bildet). Jeg fulgte seremonien fra godstolen i stua. Han er arving til Storhertugdømmet, og sikkert firmenning eller noe sånt til våre kongelige. Hun er yngstejenta i en søskenflokk på åtte. Hun ble fulgt opp kirkegulvet av sin eldste bror. Framme i koret ble faren på 90 hjulpet opp av rullestolen og fikk et nært og varmt møte med brudeparet før vielsen. Så fulgte ett minutts stillhet til minne om brudens mor, som døde nylig. Et vakkert bilde av moren lå ute på skjermen under stillheten. Det var et sterkt øyeblikk for en lettrørt rojalist i godstolen på Sundby. Og sang og musikk, bønner, løfter, tekstlesing og tale var rørende å følge med på. Jeg forsto ikke stort. Luxembourgsk er ikke min sterke side. Ikke fransk heller, for den saks skyld. Sekseren fra gymnaset er for lengst gått ut på dato. Men det var heldigvis noen ord på engelsk. Og det var hilsen fra selveste paven. Det hele var rørende vakkert. Dere som kjenner meg, vet at jeg nok er over snittet rojalistisk anlagt. I talen i 50-årsdagen min advarte vennene: ”Skal du feire nyttår med Even, hold kjeft under kongens tale.” Jada. Jeg vedkjenner meg dette. Jeg var jo på kongeparets 75-årsfest på Operataket i vår, må vite. Jeg har stor respekt for vårt kongehus. Og det er mulig denne kongelige pomp og prakt – og nærhet – gir meg litt kjærkommen mulighet for hverdagsflukt. Skulle gjerne vært greve, jeg.

Brylluper har jeg et litt dobbelt forhold til. Jeg har viet en del venner de siste åra. Det er flott å få være med på, og jeg håper inderlig det går dem godt i liv og ekteskap. Jeg gleder meg sammen med dem i deres åpenbare kjærlighet. Og jeg kjenner nok på litt tristhet i forhold til egne feilskjær og mislykkethet i dette. Det er vel sånn at en bærer med seg eget liv, uansett hva en møter og er med på. Men Luxembourg feirer stort om dagen. Og i møte med disse kongelige høyhetene, blir jeg og opplever jeg litt kongelig nærhet. Det er stort. Så får jeg heller leve med mitt litt anstrengte forhold til bryllup, ektefeller og søtsaker. Som jeg lett galgenhumoristisk har konkludert: ”Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.” Sånn er det med den saken.

Kvelde 21/10-2012

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden