Dagbokblader

SJOKOKLEM.

En av mine absolutte favoritter de siste åra, har vært Freias Sjokoklem, en liten orgie av kjeks og lys melkesjokolade. Bare navnet tilsier at dette er midt i blinken for Even Sundby. Nå er det ganske lenge siden jeg har nytt en sjokoklem. Det har jo med de siste par årenes livsstilsendringsprosjekt å gjøre. Skal jeg få vektendringen til å vare, er sjokolade en av de tingene jeg må være veldig forsiktig med. Det smaker jo så fryktelig godt. Og det gir jo sånn voldsom tenning. Så dette må det bli en slutt på, i hvert fall til hverdags.

 

Min trøst i tunge stunder med dypt savn etter sjokoladen, er at de om lag 45 kiloene som er borte, har gjort at jeg kan komme mye nærmere når jeg får en klem. Og det smaker jo også veldig godt. Men nå er jo det blitt farlig og. Styret i Kvelde Sanitetsforening hjalp til med servering og annet på 60-årsfesten min i høst. Tilbakebetalingen, et kåseri av Even Sundby, er i dag utsatt til høsten på grunn av koronatrusselen. Men 60-årslaget sist høst framsto som de reneste Wallmans salonger, med syngende servitører fra Kvelde Sanitetsforening. De fremførte en rørende vakker egenprodusert sang til jubilanten, må vite. Du verden som det varmet en gammel skrott. Der hadde de også tatt tak i det som er en av hovedutfordringene i livet mitt; «Men med slikt som sjokolade, damer, mat og godteri. Han kan bare ikke ha det, alt for lett tilgjengelig.» Det er slett ingen dårlig parafrasering over min egen programformulering; «Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.»

 

Nå KAN jeg jo ikke det lenger, heller. Det er kanskje like greit nå i fastetiden. Den handler jo delvis om å avstå fra noe. Jeg har aldri vært spesielt god på forsakelse. NÅ MÅ VI DET! Jeg er veldig klar over at mine ubehag og avståelser er bagatellmessige i forhold til det andre utsettes for i disse koronatider. Jeg går vel heller ikke tom for dopapir de nærmeste ukene, selv om en del synes å være fryktelig redde for det. Jeg husker en replikk i en av Harald Heide Steen bøker, som det vel også ble et revynummer utav, der en skipskaptein oppgitt prøver å spre en folkemengde som har samlet seg foran en åpen dodør, der en stakkar fortvilet sitter inne på toalettet, og prøver å vifte tilskuerne bort og dekke seg til. Dette er åpenbart interessant for folk, og kapteinen utbryter oppgitt; «Jeg tror folk er blitt spenna gærne, jeg!!» Jeg synes jo det også kan være en treffende replikk i møte med tomme butikkhyller og overfylte handlevogner. «Jeg tro folk er blitt spenna gærne!» Jeg siterer Katarina Flatland på God Morgen Norge i morges: «Nå må alle sitte litt stille i båten og vente på at det roer seg.»

 

Så ser jeg også noen fantastiske utslag av dugnadsånd og omsorg dukke opp på sosiale medier, der mange tilbyr seg å hjelpe noen som trenger det i disse utfordrende koronatidene. Det gjør meg både rørt og glad. Selv greide jeg å ta en telefon til min gamle tante på 94 i formiddag. Det er jo slett ingen stor prestasjon, men mine depressive utfordringer, gjør at det koster meg en del å ta kontakt med folk. Men når jeg et øyeblikk tenker på tantes glede og takksigelser på telefon i dag, tenker jeg at jeg må prøve å ringe eller sende en hilsen til noen disse dagene. Gjerne til noen som sitter alene. En telefon bærer ingen annen smitte med seg enn glede. På begge sider!!

 

Det var min tante på morssiden. Der har jeg opplevd mye omsorg opp gjennom årene. Jeg har fortsatt plommesyltetøy igjen i frysen etter sist besøk hos henne. Så mistet vi en tante på farssiden denne uka. I hennes hjem har jeg også opplevd fantastisk mye omsorg. Det var mitt andre hjem i studietiden og i til sammen 25 år i Oslo. Et utall gode middager, med dessert, middagshvil i kjellerstua, kaffe og godsaker til Dagsrevyen (det var liturgien), og alltid noe godt med hjem til nevøen som bodde alene. Jeg kjenner på uendelig takknemlighet. På grunn av koronaviruset, kan vi ikke være med i begravelsen. Men vi sender blomster og varme tanker til søskenbarna, som har mistet sin mor, og til deres familier. Vi skulle gjerne ha vært sammen med dere, som dere har vært sammen med oss i sorg og glede så mange ganger. Men vi forstår og respekterer situasjonen. Og vi er med dere i tankene.

 

Det MÅ vi være disse dagene. Orker du å sende en hilsen, skrive en melding, eller ta en telefon til noen som sitter alene, tror jeg det varmer mer enn vi aner. Men for all del – alle må ikke ringe meg. Da kan jeg fort bli en belastning for helsevesenet selv. For meg, som har litt begrenset sosial kapasitet, er det i grunnen godt å være litt isolert om dagen. Jeg har mye å glede meg over på mindre enn en armlengdes avstand. Jeg har bilder, taler og sanger fra høstens 60-årsfest, der nesten alle Sundby-søskenbarna var med. De skal jeg se på igjen og glede meg over disse dagene. Og når savnet av en klem blir for stort, går jeg inn på NRK TV og ser «Helene sjekker inn» - episoden fra desember en gang til. Der er det både varme mennesker og gode klemmer, som fortsatt varmer.  Og jeg har videoopptak av sanitetskvinnenes sang på 60-årsfesten. Og jeg har ferskt bakerovnsbrød fra På Fjøla. Meg fattes intet!

 

Dagens blogginnlegg er illustrert med et bilde av vårens favorittblomst; blåveisen. Jeg gikk ei runde i lysløypa i Kvelde i går og nøt synet av blåveis flere steder. Og jeg gjentar ordene av Skjæraasen, som jeg er så glad i; «Inn under yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer. Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi vise, gråte min sang.» Den livstrua trenger vi nå. Ta vare på hverandre!

Kvelde 13/3-2020.

Med varm hilsen og en helt ufarlig digital klem fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Gunvor Foldøy Ørjasæter | Svar 13.03.2020 19.24

Hei gode skrivar, Even! TAKK for innlegget ditt! Sender deg ein VARM klem digitalt, med håp om ein ekte kinn-mot-kinn klem når me møtest att!

Astrid Farmen | Svar 13.03.2020 19.10

Takk for mange gode ord ,Even! De varmer godt i en krisepreget periode. Mange klemmer til deg!

Ragnhild Rimstad | Svar 13.03.2020 18.30

Idag har jeg gått samme ruta i lysløypa. Det var bedre enn all biltrafikken når jeg våger meg utpå Lågendalsveien

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...
Du liker denne siden