Dagbokblader

I MØRKET ER ALLE DAGER GRÅ?

Jeg skal skrive litt om psykisk helse, slik jeg opplever den i disse korona-tider. Hvis du tenker at det ikke er noe å bry seg om, vær snill og slutt å lese nå og finn på noe annet. Det siste jeg trenger nå er kjeft for å skrive om psykiske utfordringer, fordi noen mener at det er så mange ting som er verre. Det vet jeg, og jeg føler dypt og inderlig med alle som kjemper for livet på ulike måter og på ulike arenaer disse dagene. «Det skal mye til for å ha det verst», sa en god venn til meg en gang. Det er sant. Og jeg har det ikke verst, i hvert fall ikke så aller verst. Likevel har jeg lyst til å si; Av og til kan depresjonens mørke være veldig mørkt.

På omslaget til andre utgave av min lille bok «Lykkepilen. Blinkskudd i depresjonens mørke» står følgende sitert fra boka; «Vær tålmodig. Det er alltid lys i den andre enden av tunnelen. Jaså, hvordan kan du vite det? Hva vet du om min tunnel? Hvordan vet du at min tunnel har åpning i den andre enden? Og hvordan kan du vite, at lyset i den andre enden av tunnelen, IKKE er toget som kommer mot meg?»

Det nest siste jeg trenger, er forslag til raske og lettvinte løsninger på, og veier ut av, depresjonen.  Jeg har prøvd 4-5 forskjellige antidepressive medisiner og flere ulike former for terapi. Etter mange år med det noen kalte for tilbakevendende depresjon (jeg synes den betegnelsen er riktigere for min del enn kronisk), har jeg innfunnet meg med at den sårbarheten depresjonen har gitt meg, må jeg leve med. Jeg har lært litt om det hver dag i 23 år. Så lenge er det siden depresjonen slo meg ut av normalt liv og arbeid.

Men koronapandemien har vist meg at jeg på ingen måte er utlært. Det kan hende at noen har både hørt og lest seg lei av livsmottoet mitt. Men i disse dagene har det bare blitt enda tydeligere og viktigere for meg; «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.» Også i disse koronatider. For meg er det endringene og usikkerheten som er verst. Først skremte «Hufsa» livet av meg i Debatten på NRK. Så ble tirsdagen denne uka en ekstra vanskelig dag for meg, mens jeg ventet på avgjørelsen om fortsatte tiltak mot koronapandemien. Så trenger jeg litt tid til å vende meg til situasjonen. Derfor blir det en del våkne timer om natta. Med halv uføretrygd som eneste faste inntekt, gir også økonomien utfordringer når mye blir avlyst. Men også her har mange det mye verre enn meg. Gode ordninger har kompensert for noe av dette for min del, og jeg er både lettet og takknemlig. Jeg får visst litt igjen på skatten også, ser det ut til.

Mitt depressive vedheng gir også en del sosiale utfordringer. Jeg kjente meg så inderlig godt igjen i Elling-filmen i sin tid, der han utbryter: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Litt sosial angst hører til min depresjon. Men det er rart med det; når en tvinges til isolasjon, kan det også skape litt uro. Jeg siterte meg selv på Facebook her om dagen; «Depresjon er rop etter nærhet og avstand – samtidig. Derfor er det så vanskelig å besvare.» Jeg så Asbjørn Brekke på samme medium i går, der han på sin såre måte snakket om sine erfaringer med folk som så bort, skrådde over gaten på god avstand, og lot som de ikke hadde sett ham. «Hvis det er et uttrykk for omsorg (som det er i disse koronatider), setter det store deler av min oppvekst i et helt nytt lys.» Sa Asbjørn Brekke.Det er sitert etter hukommelsen, og er så vemodig sårt, at det gjør godt og vondt på samme tid.  Jeg låner også en post fra nettsiden «HIGHERPERSPECTIVE.COM», som går på noe av det samme: «You realize how isolated you have been, when a world pandemic happens, and you need to make almost zero changes in your lifestyle». Og så hørte jeg de Lillos synge så vakkert på radio: «Alt er rolig nå, alle håper på, at dette her skal gå!»

Telefon og sosiale medier hjelper oss med det. Noen henger sammen i små familiegrupper, som støtter hverandre. Det kan være litt mer utfordrende for den som lever alene. Jeg overlever med god margin – enn så lenge. Min viktigste overlevelsesmekanisme denne tiden, ved siden av troen og humoren, har jeg lært av en god venninne. Jeg skal gjøre EN nyttig ting og EN hyggelig ting hver dag!! Det er ikke sikkert jeg får til mer. Men ofte har det vært nok for min del, nok til å greie å holde fast ved livet og gjøre hverdagen litt lettere – og litt mer meningsfull og til å holde ut. Og noen dager greier jeg flere ting, hvis jeg bare deler dem opp i små nok deler. I går var det hyggelige å plukke en bukett hestehov! Og et par telefoner fra gode venner! Det lyser opp dagene, og de oppleves ikke lenger så tunge og grå, selv om koronamørket ser ut til å trekke i langdrag. EN nyttig ting, og EN hyggelig ting hver dag. Prøv det! Det funker for meg!

Kvelde 26/3-2020

Med varm, antidepressiv hilsen fra Even

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Astrid Farmen | Svar 27.03.2020 10.14

Bra skrevet, Even. Du er flink til å sette ord på det mange føler.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...
25.05 | 12:08

Så flott, Even. Du er en mester til å beskrive alt det som er følelsesladd. Takk til deg

...
24.05 | 22:41

Takk Even, du setter navn på følelser, og som mange sliter med å sette navn på. Vi har tradisjoner knyttet til 17. mai, men lite ord og rom for ekte følelser.

...
Du liker denne siden