Dagbokblader

NORGE I RØDT, HVITT OG BLÅTT.

Dette året er det ikke bare mødrene som har grett i og rundt nasjonalsangen. Jeg har vel ikke grått så mye en 17.mai siden min første (og eneste) kone tok bilen på jobb en syttende mai tidlig på 90-tallet og aldri kom tilbake. Jeg bebreider ikke henne. Vårt ekteskap var et feilskjær, og vi gjorde hverandre ikke godt. Derfor var skilsmissen den gangen det eneste riktige for vår del. Men bevares; slikt er ikke trivelig, det gjorde veldig vondt, og opplevelsen satte sitt preg på feiringen av nasjonaldagen for meg i årevis etterpå. Og på selve livet.

 

Heldigvis har jeg vært omgitt av familie og gode venner som har vært der hele tiden, og som har vært med å holde både motet og flagget oppe når jeg ikke klarte det selv i skilsmisseprosess og jobbkrise og depresjon som fulgte i årene etterpå. Syttende mai for meg de siste åra har vært mye jobb (diverse gudstjenester og taler), selskap med familie og venner og gode klemmer fra fagre bunadskledde damer i absolutt alle aldre. Når det gjelder klemming, har jeg forresten ingen svært streng kleskode. Det meste fungerer. Og det gjør bare godt. Men i år ble det ikke noe dreis på det, heller. Så da tilbudet kom om nytt opphold på Evjeklinikken som også feide med seg et par av de røde dagene i mai, hadde jeg svart ja før den gode doktor var ferdig med spørsmålet. Og selv med strenge koronatiltak har dagene på Evjeklinikken også denne gangen inneholdt både hverdager og festdager, der både kroppen og sjelen har hatt sine utfordringer. Det har ikke rent mye blod disse dagene, bortsett fra det som til tider har fosset rundt i kroppen. Men det har vært svette og tårer i strie strømmer. Svetten har vært noenlunde likelig fordelt på dagene. Tåreflommen var konsentrert til 17. mai, bortsett fra noen etterdønninger reprisene skapte. Men altså – nasjonaldagen var den verste.

 

Og da var det altså fritt fram. Jeg oppdaget etter hvert at jeg ikke var den eneste i Norge med følelsene utenpå denne dagen. Den ble spesiell for mange. Når en ikke kunne være nær og holde rundt hverandre rent fysisk, var det mange, mange som fant nye, kreative veier til å vise nasjonalfølelse og kjærlighet til land og folk. Og som det berørte. Fra fjern og nær strømmet varmen gjennom PC-skjermen dypt inn i det innerste av sjelen, der tårekanalene har sitt utspring.

 

For min del startet det med samling ved fredsmonumentet i Kvelde, hjembygda mi, med musikk av Lågabrass og appell ved min kjødelige lillebror. Vel blåst og vel talt. Det var flagg og kjentfolk og grønnfarger – både folka og bygda var pyntet til fest. Så sveipet kameraet opp til det nye Kveldeskiltet på toppen av Jordstøyp, der det også sto folk og viftet med norske flagg. Og da var det gjort, vettu. Jeg fikk så vidt tørket tårene før jeg gikk til frokost. Men de kom igjen – gjennom hele dagen. Først så jeg en video fra Skien kommune som berørte flere enn meg. Så var det musikklinja ved Sandefjord videregående skole, korsang fra Færder, «Norge i rødt hvitt og blått» fra Holmenkollen, Garden fra Operataket og ikke minst Line Kaupang med «Mitt lille land» mens dronen filmet Larvik kommune og dens innbyggere i festdrakt fra sør til nord. Og jammen var de også oppom Kveldeskiltet og fredsmonumentet og flåtefiske i Lågen. Og da jeg ikke trodde det var tårer igjen, fikk jeg se en bunadskledd Ann Kristin Eikeland synge «Gud signe vårt dyre fedreland» fra toppen av Ørneknipen med en gedigen utsikt over Kvåsbygda. De to siste har jeg sett flere ganger. Og jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg måtte vente noen dager med å skrive dette, men jeg kjenner jo nå at ei uke ikke var nok. Dette gjorde inntrykk. Og det gav meg en 17.mai feiring jeg aldri kommer til å glemme. Du har sikkert dine egne favoritter fra denne spesielle feiringen av nasjonaldagen.

 

Som om dette ikke var nok, strømmet det inn bilder fra familie og venner på Snap og Messenger, som holdt tårestrømmen godt vedlike. Å se nestenbarnebarna gå i tog rundt kjøkkenøya om morgenen, og hele familien arrangere lokale leker på dagen, ble nesten for mye for en gammel skrott. Det gjorde spesielt inntrykk å se robotgressklipperen rulle rundt i hagen utstyrt med flagg, innimellom med minstejenta etter. Det gjelder jo å hive seg på de toga som går.

 

Her på Biovita Helsesenter (les: Evjeklinikken) ble også dagen feiret på behørig vis. Spisesalen var pyntet til fest. De som fikk med seg dagens festlunsj, fikk også besøk og tale av selveste direktøren. Jeg gikk glipp av den. Men alternativet var slett ikke dårlig. Jeg hadde hyggelig selskap på to fjelltopper. Først Fennefossfjellet på 490 meter. Så Masi, der vi hadde vår festlunsj med påsmurte rundstykker, kaffe og vår ukentlige lille sjokolade. Klokka ett sang vi «Ja vi elsker» sammen med resten av Norge, i blåbærlyngen med en fantastisk utsikt over Evje, og vårt lille medbrakte norske flagg dypt plantet i fedrenes jord/fjell. Det var slett ingen dårlig alternativ feiring for min del. Vel nede vanket det laks og jordbær til middag. Og på nyhetene etterpå fikk jeg se kongeparet og kronprinsparet på deres signingsferd gjennom Oslos gater. Så var vi i gang igjen! Og referatene fra små og store kjærlighetserklæringer til land og folk fortsatte å strømme inn. Da min gamle tante på 94, som ikke har vært på besøk hos folk på over to måneder, fortalte om nabofamilien som hadde kommet med bløtkake og stått utenfor og sunget «Ja, vi elsker.» Ja, da greide ikke jeg mer.

 

«Alt blir bra», står det på tegningen millioner av barn har tegnet av regnbuen, og hengt i vinduer over hele verden. Selvsagt blir ikke alt bra. Men det lille håpet, og den store gleden, denne tegningen og dette budskapet gir meg, hjelper meg til å holde motet oppe. Så vet jeg, at regnbuen trenger både regn og sol, for å gi oss sitt fantastiske budskap. Det er noe med lyset som brytes i regndråpene, og skaper noe uendelig vakkert. Og jeg har sagt det noen ganger. Kanskje ikke det er noen skatt ved enden av regnbuen. Kanskje regnbuen er selve skatten, der den strålende vakker kommer til syne når lyset brytes i regndråpene. Og kanskje det er noe tilsvarende som skjer når tårene mine brytes mot lyset fra de utallige kjærlighetserklæringene i bilder, ord og toner som strømmet mot meg på årets 17.mai. Det skapes håp – fargerikt og lysegrønt. Som jeg elsker dette landet!!

 

Evjeklinikken 24/5-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

 

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Kristi Reed | Svar 25.05.2020 14.23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

Astrid Farmen | Svar 25.05.2020 12.08

Så flott, Even. Du er en mester til å beskrive alt det som er følelsesladd. Takk til deg

Roy Vega | Svar 24.05.2020 22.41

Takk Even, du setter navn på følelser, og som mange sliter med å sette navn på. Vi har tradisjoner knyttet til 17. mai, men lite ord og rom for ekte følelser.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...
Du liker denne siden