Dagbokblader

KORONA-PSYKEN.

Sammenlignet med nesten hvemsomhelst hvorsomhelst, er det IKKE synd på meg. Likevel føles det sånn. Og det har jeg tenkt å skrive litt om nå. Så hvis du mener at vi som bor i Norge, har tak over hodet og mat på bordet, IKKE har lov til å klage, må du være snill å slutte og lese nå. Finn på noe annet. Ellers vil du bare bli provosert og irritert. Hvis du derimot, som jeg, tenker at det kan være godt å få lov til å klage litt, når livet oppleves tungt, er du velkommen til å bli med videre. Kanskje du har det omtrent som meg, og føler at koronatåken innimellom holder på å ta pusten fra deg. Jeg føler det. Det virker som disse taggene på koronaviruset, ikke bare fester seg til celler i kroppen, men også til tanker og følelser, spesielt de negative og tunge. Men jammen ser det ut til at viruset også kan feste seg til tanker som i utgangspunktet er positive – og snu dem! Aldri så godt at ikke det er galt for noe, synes å være koronatidens refreng i mitt liv.

 

Og jeg tror jo på det. Det henger nok delvis sammen med min oppvekst, som i utgangspunktet var både trygg og god, men likevel skjedde i en eim av bekymring, spesielt på farssiden. En blir ikke spesielt robust av slikt. Og når denne grunntonen i livet senere finner gjenklang i hendelser som utløser en alvorlig depresjon, er en bare sånn passelig i stand til å takle en verdensomspennende, langvarig pandemi, som attpåtil kommer i bølger. Når det for en stakket stund begynner å lysne, og en våger seg ut blant mennesker igjen, skyller det over oss en ny bølge –før en har fått igjen pusten og livsmotet etter den første.

 

Arv og miljø og livserfaring har utstyrt mitt sjelsliv med et slags mentalt borrelåsfeste, som taggene i koronaviruset fester seg raskt og hardt til. Og det skapes et slags sjelelig lavtrykk som nærmest suger koronatåken til seg, så den legger seg klam og kald og tung i selv de minste dalfører i livet. Det er mulig det nå blir så billedrikt her, at både jeg og andre går surr i metaforene. Men enten det er viruset eller tåken som klamrer seg fast til livet mitt, så føles det som både livsmot og livskrefter suges sakte ut. Og både kropp og sjel føles innimellom fullstendig tomme.

 

Det eneste som ser ut til å virke hos meg så langt, for å få sjelen ut av koronatåken, er å få kroppen ut først! Jeg siterer ofte Søren Kierkegaard; «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» Og jeg praktiserer sitatet så ofte jeg kan – helst hver dag! På Evjeklinikken, der jeg fikk tilbringe 8 uker i 2019 som en del av et pågående livsstilsendringsprosjekt, var MORGENTUREN en obligatorisk start på dagen. For å komme i gang! Og den virker. Hver gang! Og jeg skal ikke ha gått mange skritt, før jeg kjenner at den begynner å virke. Turen utløser endorfiner og andre gladstoffer nesten like raskt som sjokolade. Og tåka letter nesten umiddelbart – i hvert fall for en stakket stund. Og det er antagelig sånn jeg kan komme meg gjennom koronatiden. Øyeblikk for øyeblikk. Ett skritt av gangen. Dag for dag! Og natt for natt. Da ligger jeg jo mye våken og lurer på hvordan dette skal gå. Men så lysner det jo igjen – selv i november. Og jeg kan gå ut på tur igjen. «Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til.» «Og når jeg slik kommer ut å gå, så går det nok,» sier også Søren Kierkegaard. Og det gjør det jo. Det har i hvert fall gjort det så langt.

 

Og når jeg som i går, blir invitert på vafler og lek med nestenbarnebarna, som jeg er grandonkel til, føles det jo nesten som om selve sola står opp i livet. Og nestenbesten får lyst og mot til å gå noen skritt til! Bildet som illustrerer dagens blogginnlegg er fra Vaset i Valdres. Det viser både fjellet, lyset, dalen og tåka – og sier det meste. Den opplevelsen tidlig i november, med godt vennskap og god mat og gode turer i fjellet, gav også sårt tiltrengt aktiv livshjelp. Akkurat som daglige turer i vakker Vestfoldnatur! Kronikken av Dora Thorhallsdottir i lørdagens VG virket også slik for min del. Den er klippet ut og skal leses flere ganger. Så fikk jeg også med meg et ørlite dikt av Håvard Rem, som jeg umiddelbart tok til meg. Han leste fra sin siste bok «Almanakk», og jeg siterer etter hukommelsen; «Husk å gjøre bare det, du kan gjøre noe med.» Og som Søren Kierkegaard også sier; «Tap for all del ikke lysten til å gå.» Da går det nok. God tur.

 

Kvelde 22/11-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

 

 

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Astrid Farmen | Svar 22.11.2020 16.47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...
Du liker denne siden