Dagbokblader

KALIBRERING

Kalibrering. Det ordet har jeg tenkt mye på i det siste. For å være helt sikker på at jeg har forstått dette riktig, har jeg slått det opp (eller googlet det, i fall jeg har ynge lesere). Kalibrering innebærer at et instrument (i vid forstand) justeres mot en fast mal for å sikre at instrumentet viser riktige verdier. I min verden av ulike lidelser og diagnoser (jeg har det på ingen måte verst, som jeg har understreket tidligere) har jeg et sterkt minne om kalibrering som har satt seg fast hos meg. Jeg har heldigvis vært spart for sykehusinnleggelser. Akkurat rundt fødselen hadde jeg nok noen døgn etter at jeg ble hentet ut med keisersnitt, men etter det har det bare vært en natt. Den ble tilbragt på søvnklinikken på Ullevål Sykehus i Oslo en gang på 90-tallet. Der skulle jeg få sjekket antall pustestopp per time. Og mistanken om alvorlig søvnapnè, som det heter på fint, ble behørig undersøkt og bekreftet. Og jeg er fortsatt avhengig av en såkalt C-pap maskin for å få brukbar søvnkvalitet.

 

Jeg husker spesielt to ting fra natta på Ullevål Sykehus. I sin usigelige visdom hadde sykehuset lagt søvnklinikken rett ved siden av helikopterplattformen. Hvordan det virket inn på en som i utgangspunktet strevet med å sove, overlater jeg til fantasien. Etter hvert ble jeg såpass dopet ned, at jeg sovnet til tross for helikopterstøyen. Og klinikken fikk tatt de nødvendige målinger, som dessverre viste et farlig antall pustestopp. Men før vi kom så langt, skjedde dette som handler om kalibrering og som jeg aldri har glemt. For at pustestoppene skulle bli skikkelig registrert, måtte jeg få en tynn slange tredd inn gjennom nesen og videre ned et eller annet sted i skrotten. Og for meg som har en smerteterskel som er lavere enn den gule stripa midt i veien, var dette en særdeles ubehagelig affære. Jeg hostet og harket og svelget mens tårene spratt, og pleieren tredde slangen gjennom neseboret og videre nedover i svelget. Ubehaget ga seg heldigvis ganske raskt, og jeg tenkte lettet at nå var det verste over. Så hørte jeg et «oopps» fra pleieren mens han så skeptisk på måleapparatet. Og jeg ante det verste. Han hadde glemt å KALIBRERE apparatet. Dermed måtte mennesket dra slangen opp igjen, kalibrere (finjustere) instrumentet og tre elendigheten inn igjen gjennom nese og svelg. Morsomt var det ikke. For ordens skyld skal det sies at jeg det siste året har vært gjennom en lignende test – hjemme og med atskillig mindre ubehag. Men pustestoppene er der fortsatt, dessverre. Og trolig har de virket inn på både overvekt og depresjon, som jeg også har slitt med i store deler av livet. Og begge disse tingene har blitt mye vanskeligere å håndtere etter som koronapandemien har trukket i langdrag. Det er her kalibreringen kommer inn.

 

Det krever litt velvilje å følge meg her. For nå skal det handle om et særdeles følsomt instrument; sjelen eller psyken og kalibreringen av denne. Det synes jeg har blitt mer og mer utfordrende etter som pandemien og tiltakene har bølget gjennom liv og hverdag i snart to år. Og jeg vet ikke hva som er verst for psykens del; koronaen eller tiltakene, pandemien eller stadig nye nedstengninger i sinn og samfunn. Jeg kjenner at min underliggende depresjon har blitt aktivert og forsterket i flere omganger gjennom pandemien. Og jeg har hørt flere har sagt noe lignende; det suger kreftene ut av oss. Og hver gang sjelslivet har vært gjennom en ny, skjør kalibrering, og funnet noenlunde balanse, har det skjedd noe som har spolert og reversert hele prosessen. Så var det på an igjen. Med ny kalibrering. Og slangen måtte trekkes opp og trykkes ned igjen, gang på gang, for å bli i bildet fra søvnklinikken på Ullevål. Og allerede tynnslitte nerver ble mer og mer tynnslitte. Sjelen er et følsomt instrument. Stadig gjentagning av kalibreringen tar på.

 

Jeg håper det snart er over. Jeg prøver å nyte jevnlige solstreif i livet, som gårsdagens tur i Stavern og dagens selskap med «nestenbarnebarn». Det hjelper meg å holde ut. Men jeg gleder meg veldig til et liv uten pandemi, avstand, munnbind og forbehold. Jeg håper jo vi kommer dit snart. Selv om sjelslivet mitt kanskje aldri kommer helt i water. En ung venninne la ut et bilde av en water på Facebook for en stund siden. Og jeg måtte bare kommentere; «Der skulle vi ha vøri Kal». Sekunder senere kom svaret fra den unge dame med avslutningsstrofen i Hans Børlis dikt: «Dit ska’ vi aldri komme Kal. Det kan du banne på.» Jeg blir umåtelig sjarmert av unge damer med klassisk dannelse og sans for humor. Og jeg kommer kanskje aldri helt i water. Men en noenlunde balanse i livet – det må det være lov å håpe på. Og jeg håper jeg snart er ferdig kalibrert! Det går mot lysere tider!

 

Kvelde, 29/1-2022

Med varm og vennlig hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Ragnhild Rimstad | Svar 30.01.2022 14.04

Synes i allefall at du er flink til å komme deg ut i naturen. Det redder deg veit du. Jeg er mere lat pga et vondt bein nå for tida. Lykke ønskes deg Even!

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

28.03 | 11:00

Kom plutselig innom bloggen din og har fått med meg flere begreper jeg vil ta med meg videre: "manus-depressiv" og "se-vitaminer". Fantastisk!

...
30.01 | 14:04

Synes i allefall at du er flink til å komme deg ut i naturen. Det redder deg veit du. Jeg er mere lat pga et vondt bein nå for tida. Lykke ønskes deg Even!

...
23.12 | 14:33

Tusen hjertelig takk, Even! Du er så god med ord! God jul🎄🌟

...
18.12 | 12:20

Med takk og klem fra meg! Dine ord varmer og trøster!

...
Du liker denne siden