Dagbokblader

I denne søte juletid??

Jeg feiret mitt livs mest spesielle jul i 1995. Da var jeg feltprest i Norbatt i Sør-Libanon. Jeg har vel aldri jobbet så mye som jeg gjorde i desemberdagene i 95. Mange var hjemme på juleferie, og vi som var igjen, gjorde det vi kunne for å gi hverandre litt julestemning langt hjemmefra. Noen av oss var på tur til Israel tidlig i måneden, og det var en spesiell opplevelse å lese juleevangeliet for norske soldater ved fødselskirken i Betlehem. Enda mer spesielt var det å sitte på et bølgeblikktak på en observasjonspost (OP) på grensen mellom Syria, Israel og Libanon sammen med norske soldater på vakt på julaften og synge Julekveldsvisa og Det lyser i stille grender. Det gjorde vi 35 ganger i løpet av tre dager fram mot julaften. Hver minste norske leir, posisjon og post fikk julebesøk, må vite. På en liten observasjonspost helt ned mot grensen til Israel, skulle 4 mann tilbringe julaften alene på vakt. Der ble julebesøket fra sjef, Velferd og prest satt ekstra pris på. De hadde brukt sine tildelte meter med rød juleduk og rullet den ut som rød løper for oss som kom på besøk (bildet). En rørende opplevelse. Jeg har minner om hendelser og mennesker fra denne julen, som jeg aldri kommer til å glemme. Nyttårsaften feiret vi med splintvest og hjelm. Ikke fordi det var en spesielt urolig periode. Men fordi man i Midtøsten har en tendens til å feire ting med å skyte opp i lufta. Sporlysammunisjonen som lyste opp nattehimmelen var et spektakulært syn. Men kulene måtte ned igjen. Derfor splintvest og hjelm. Eselet i tannlegens julekrybbe ble skutt i filler av en slik fallende kule, som først hadde gått gjennom bølgeblikk og takplater. Så her gikk det for seg. Men jeg har mest gode minner fra både julefeiringen og året i Libanon.

 

Det er slett ikke slik for alle som har vært i utenlandstjeneste i Forsvaret. Noen kom hjem i båre. Og familien satt igjen med sorgen, fortvilelsen og savnet. Noen kom hjem med alvorlige fysiske skader. Og andre kom hjem med usynlige sår som gjorde at de ikke greide livet her hjemme. På nyhetene i forrige uke kom det fram at 200 personer har tatt sitt eget liv under og etter utenlandstjeneste i Forsvaret. Jeg har en mistanke om at det er mange flere. Og veldig mange flere sliter så mye i hverdagen her hjemme, at livet henger i en tynn tråd, både for dem og deres nærmeste. Forsvaret har blitt mye bedre til å fange opp og hjelpe dem som kommer hjem med sterke inntrykk og vonde opplevelser fra tjeneste i utlandet. Jeg tenker at den hjelpen må være lett tilgjengelig. Og det er ikke her samfunnet skal spare penger. Sender vi norsk ungdom ut i denne tjenesten, må vi i anstendighetens navn ta vare på dem når de vender hjem. Om de gjør det. Her kan vi antagelig fortsatt bli mye bedre.

 

I den lille byen Newtown i Connecticut i USA har de tatt ned julepynten i gatene. Der skal de følge 20 barn og noen voksne til graven før jul, etter nok en meningsløs massakre. Det er bare et snaut halvannet år siden Utøya-tragedien. Og stolen føles antagelig like tom denne julen, for de som må feire jul uten sine kjære. Posttrevmatiske lidelser kan være tunge å leve med, enten de skyldes sterke opplevelser i utenlandstjeneste eller ulike tragedier her hjemme. Jeg ønsker inderlig at Forsvaret følger opp sine veteraner, og at helsevesenet tar seg av de som sliter, spesielt nå i juletida. Høytidene blir ofte ekstra tunge.

 

Jeg sender en varm tanke til deg som opplever den indre mørketida verre og tyngre enn den vi har utendørs. Sola snur jo faktisk denne uka. Jeg skulle ønske den indre sola også ville snu. Og gjør den ikke det, er det kanskje bitte litte grann hjelp i å tenne et lite lys. Mange gjør det både for seg selv og andre denne juletida. Om ikke du akkurat opplever ”Mykje lys og mykje varme”, håper jeg du får oppleve litt. Jeg har tent et lite lys for deg.

Kvelde 17/12-2012

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

06.12 | 12:56

Veldig bra C:

...
07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
Du liker denne siden