Dagbokblader

Singelliv og ...

Jeg gikk alene på kino på Bølgen i Larvik i går. Jeg gjør det av og til. Jeg er alene i leiligheten hjemme. Og da tenker jeg at jeg kan gå ut alene også, når det ikke faller naturlig å få noen med. Noen ganger koster det også mer å be med noen enn å gå alene. Det har jeg skrevet om før. Lørdag hadde jeg selskap med to gode venner, både på kino med Abraham Lincoln og etterpå. Jeg synes vel at det var enda hyggeligere. Men jeg har mye lettere for å si ja når noen spør, enn å ta initiativ til slikt selv. Det var disse depressive følelsene, da. Nå høres det ut som jeg er på kino et par ganger i uka. Det er jeg ikke. Det var alt for lenge siden sist. Nå gikk jeg alene fordi jeg var redd for å gå glipp av Les Miserables på kino. Jeg snufset meg gjennom storslåtte bilder, nydelige melodier og flotte skuespillerprestasjoner i to og en halv time. Nå har jeg lånt en dobbel CD med sangene som står på i bakgrunnen. Jeg er fryktelig glad i Les Miserables. Jeg kommer antagelig til å nynne på ”Do you hear the people sing” og ”Drink with me” og andre melodier i dagevis. Kanskje minner musikalen og filmen meg om sannheten noen lærte meg i høst: ”Det skal mye til for å ha det verst.” Scener med straffearbeid, prostitusjon, mishandling, urettferdighet og fattigdom gjør inntrykk. Samtidig som musikalen viser at det er mulig å finne en vei ut av nesten alt. Når noen eller noe gir en selvrespekten og troen på livet tilbake. Og både lykkelig og ulykkelig kjærlighet gjør meg rørt. Les Miserables har rikelig av begge deler. Jeg har vel erfaring fra begge, mest fra den ulykkelige. Det er vel derfor jeg er singel. Og går alene på kino. Av alle ting var også plassene på begge sider ledige. Det øker ikke følelsen av fellesskap nevneverdig.

 

Men bevares. Jeg har valgt singellivet selv, i hvert fall delvis. Samtidig som det nok er en av de såreste sidene ved depresjonen min, at jeg ikke orker å ha noen så tett innpå meg. Så jeg er singel. Jeg synes det høres litt bedre ut enn enslig. Og jeg kan gå alene på kino. Jeg kan reise alene på ferie. Og jeg kan gå alene på restaurant. Det siste er kanskje det mest stusselige. Innimellom føler jeg at alle lysene i restauranten er rettet mot mitt bord, slik at alle kan se at jeg sitter der alene. Det er vel kanskje det som rører meg mest ved Les Miserables. Livet som ikke ble slik en hadde drømt om. Hvis du har lyst til å lese litt om mine drømmer, kan du lete deg fram til ”Kåserier og taler” i menyen på hjemmesiden. Der finner du et Idyllkåseri og Tale for damene fra Bjerkely i 2010. Jentene i New York har et og foran sine singelliv. Kanskje noen etter også. Det får være måte på til åpenhet. Mitt singelliv har også noen og. Jeg har familie og gode venner som bryr seg om meg. Jeg får være med i selskaper og på turer. Og innimellom vanker det vakre smil og gode klemmer fra kvinner i min nærhet. Det gjør alltid godt. Og det slår meg, at jeg har det ikke så verst likevel. Det er ikke alltid parforhold er så enkle, heller. Men ta vare på hverandre, om dere kan. Og vær rause med hverandre, både med gode ord, toleranse og kjærlighet. Det er kanskje bedre å leve med noen små irritasjonsmomenter, enn å leve helt uten.

 

Her er gutten sin som kan teoriene. Og som egentlig er fornøyd og takknemlig, tross alt. Men jeg skulle ønske enkeltrom ikke kostet det dobbelte. Der er det noe på gang, og det gleder meg. Det er nemlig ikke bare singellivet som gjør at jeg bør ha enkeltrom. Når jeg sover, er det ingen andre i umiddelbar nærhet som gjør det. Jeg glemmer aldri replikken fra en kamerat etter ei natt på firemannslugar på Peter Wessel for noen år siden. ”Korsen i himmelens navn får du sove sjøl???” Nei, si det. Det er ikke alltid det fungerer. Jeg har nok prestert å vekke meg selv med infernalsk during. Så singellivet er nok det beste for meg, på mange måter. Men jeg savner den gode nærheten innimellom. La meg innrømme det. Likevel er det langt igjen til Les Miserables. Så nyter jeg sangen og musikken fra musikalen, og kjenner at jeg er takknemlig for familie og gode venner. Og for sola og fuglesangen som bærer bud om at det går mot vår. Takknemlig for livet rett og slett.
Kvelde 21/2-2013

Med varm hilsen fra Even

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Anne Lise | Svar 24.02.2013 00.42

Takk for ærlighet og mot - at du snakker sant om livet - og kan se blomstene som tross alt finnes i din verden.

Elisabeth Sundby | Svar 22.02.2013 14.28

Takk for nytt flott innlegg. Du kan selvfølgelig alltid komme innom her og det håper jeg du gjør snart. Men er litt opptatt med operasjon og sånt i neste uke.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden