Dagbokblader

Jeg har ingen nyttårsforsetter. All erfaring tilsier, at store satsinger rundt årsskiftet, har lett for å koke bort i kålen, lenge før det nye året har kommet skikkelig i gang. «Opp som en løve, ned som en skinnfell.» Det ordtaket er dekkende for de fleste av mine nyttårsforsetter så langt i livet. Men jeg har nok noen ønsker, håp og drømmer. Der det er liv, er det håp, sier et annet munnhell. Det er selvfølgelig noe sludder. Der det er liv, kan livet oppleves veldig håpløst. Men jeg håper livet i 2016 blir litt lettere og bedre enn det var i 2015, både fysisk og psykisk. I høst gikk psyken ned og vekta opp. Jeg håper det blir omvendt i 2016. Og jeg håper jeg får til å skrive litt mer på bloggen enn jeg greide i høst. Disse tingene henger sammen for min del. Når hverdagen oppleves slitsom og tung, går det også ut over skrivingen. Jeg vet jo ikke helt hvorfor det ble sånn i høst. Men jeg håper det blir bedre i 2016.

 

Jeg nøler litt med å skrive dette. For jeg vet om mange som opplevde ting i året som gikk, som kunne ta både livsmot og livsglede fra de fleste. Derfor vil jeg nødig syte og klage. Men disse grå hverdagene er nå engang mine. Så de vil også komme til å gjenspeiles i bloggen av og til. Og selv om lidelsen ikke alltid er så stor, gjelder følgende utsagn for min del. Jeg kan godt lide bare alle får greie på det. Det være meg langt fra å lide i stillhet. Så her kommer det en ting til. Det nye året slo inn med en skikkelig forkjølelse. Og jeg oppfyller absolutt kriteriene i den gamle livsloven, om at ingenting i verden er så sykt som en syk mann. Nå bor jeg alene, så jeg har ingen å la det gå ut over. Derfor disse ord i bloggen. Men nå begynner det visst å gi seg. Og dermed vendte skrivelysten tilbake.

 

Det ble mange flotte opplevelser i desember 2015, både med familie, venner og bygdefolk. En trivelig julaften hos ungfolket på Sundby. Besøk av hele gjengen til frokost tredje juledag. Det var en rørende opplevelse for nestenbesten å ha alle tre nevøene med familier i hus. Det var fullt i den lille stua i bryggerhuset på Gjønnes. Men du verden så hyggelig det var. Ellers fikk jeg være med i koselige juleselskaper hos både familie og venner. Og jeg fikk en strålende nyttårshelg i Valdres med gode venner. I desember ble det også en del oppdrag, både i bygd og kirke. Og selv om det krever en del forberedelser, og koster litt ekstra når ikke formen er på topp, så er det både oppmuntrende og inspirerende å møte fulle hus, både i kirken og i ulike bygdelokaler. Enten det er med Lågabrass i Kvelde kirke, på bygdetunet med historielaget, eller med Holt Sanitetsforening på grendehuset. Både rungende latter og øredøvende stillhet gjør godt for en gammel sirkushest. Hyggelige tilbakemeldinger varmer også, og gir lyst og mot til å fortsette med formidling.

 

Jeg fikk også med meg et par nydelige konserter i desember. Først i Hedrum kirke med Sigmund Groven, Iver Kleive og Anne Wada. Det var sang og musikk til å bli glad av. Sigmund Groven spilte sitt eget tema fra den første Flåklypafilmen, som jeg forbinder med ordene; «nå er’n Reodor lei seg.» Det kan noen og enhver bli når håp går under og livsdrømmer går i vasken. Men Reodor snudde jo dette. Det er også mitt håp for 2016. Samt at jeg må få med meg den nye Flåklypafilmen. Så fikk jeg med meg julekonserten i Nanset kirke med Kick og Tensing. Det er umulig å være lei seg gjennom en hel konsert med så mye sprudlende sangglede. «All I want for Christmas», «Romjulsdrøm» og Bethovens «Ode til gleden (Joyful)», kalte fram både smil og tårer og varme følelser hos meg. Og det handler jo om det samme: At drømmer kan gå i oppfyllelse. At håp kan bli virkelighet. Og at livet kan bli litt lettere, lysere og bedre i 2016. Det er lov å håpe! GODT NYTT ÅR!

 

Kvelde 5/1-2016

Med varm hilsen fra Even

I dag rundet hjemmesida 300 000 treff. Det må feires litt. Tusen takk til alle som leser og gir oppmuntrende kommentarer. Jeg forsøker å speile litt av livet, med gleder og sorger og ulike fargenyanser. Lågen gir god hjelp til det. Det har gått litt tregt med skrivingen i høst. Men jeg kommer sterkere tilbake. Takk for at dere henger med.

Jeg vet ikke om jeg har hørt denne sangen før. Jeg har i hvert fall ikke lagt merke til den på denne måten. Den er jo nydelig. I morges kom den smygende ut fra TV-skjermen på «God Morgen Norge». Og jeg kjente jeg ble i godt humør. En god, varm følelse fylte hjertet og bredte seg rundt i kroppen. Kanskje det er denne sangen jeg må starte dagen med framover. Jeg vet det gjøres i en del barnehager rundt om i landet. Og nå oppdaget jeg jo også at Gilde har tatt den i bruk i en reklamefilm med hilsen fra den norske bonden. Det var kanskje derfor dette yndige vesenet var og sang den på TV 2 i morges. Enda bedre. Som odelsgutt oppvokst med de ulike landbrukssamvirkene tett innpå livet, er det helt greit for meg at denne gladsangen forbindes med den norske bonden. Både melodien og teksten var sånn at den umiddelbart gjorde noe godt med meg.

 

Det trengte jeg i dag. Jeg trenger det antagelig hver dag. Ryggen er stiv og vond. Det har vel vært for mye flytting og bæring i høst. Akillesen gjør vondt etter noen få skritt. I helga fikk jeg endelig hjelp til å finne treningsopplegget for den hos Olympiatoppen (Takk, Harald). Men motivasjonen må jeg finne et annet sted. Her kreves det isometrisk trening med vipping på hæl i trappetrinn i uker og måneder for at det skal bli bedre. Og verken motivasjon eller utholdenhet i trening er det som preger Even Sundbys hverdag. Bedre blir det ikke at både kroppen og psyken er ganske tung om dagen. Jeg kjenner jo at dette henger sammen. Og jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg husker enda Trostens replikk i TV-serien «Soria Moria», da han hørte at noen var på bedringens vei; «Bedringens vei – er den lang?» For min del er den visst det, både fysisk og psykisk. Det hender til og med at jeg både faller i grøfta og mister retningen langs bedringens vei.

 

Så finnes det et hav av programmer, metoder og piller som skal bidra til motivasjon og mestring på veien til det gode liv. Og alle virker like hemningsløst begeistret for sin metode, som markedsføres som den eneste saliggjørende. Og hjelper ikke metodene, har du K2 og Vita Pro og jeg vet ikke hva. Jeg er redd det ikke funker for meg. Ikke har jeg råd til det, heller. Men kanskje har jeg nå funnet min måte å starte dagen på. En liten tur innom You Tube for å høre og nynne med på «God morgen, alle sammen». Jeg fant en versjon med Rolf Just Nilsen og barn som var flott. Nå er kanskje ikke han noe godt eksempel, for han ble vel knapt 50 år. Men du verden så mye glede han skapte mens han levde, både for meg og andre. Og det er jo det jeg er på jakt etter. De små gledene og de gylne øyeblikkene, som gjør livet verdt å leve. Manisk markedsføring av mangfoldige mestringsmetoder har motsatt virkning på meg. Jeg blir bare mer deprimert av det. Men denne lille sangen gjorde meg godt. Det gjorde også turen til Lågen på tirsdag. Der hoppet laksen og der fant jeg en liten bukett med Jonsokblom som hadde trosset høsten og mørket (bildet). Det gjorde godt. Det er gleden i og for de små ting som gir meg livsmot. Som en vakker visekveld i Hvarnes fredag. Middag med gode venner lørdag. Turen til Lågen. Et varmt smil og en god klem. Et oppmuntrende ord. Søren Kierkegaard har sagt at om du vil hjelpe et menneske et stykke vei, må du først finne det der det er, og begynne der. I det stille. Med de små ting. Som dette lille verset som kom smygende fra TV-skjermen inn i mitt hjerte og mitt liv denne høstmorgenen.

 

«God morgen alle sammen. God morgen far og mor.

God morgen lillesøster. God morgen storebror.

God morgen trær og blomster.

God morgen fugler små.

God morgen kjære lyse sol på himlen klar og blå».

 

Gjønnes 28/10-2014.

Med varm og glad hilsen fra Even.

Denne uka har himmelen vært full av stjerner. Og andre spesielle fenomener. Jeg sto opp klokka fire mandag morgen for å oppleve supermåne og måneformørkelse. Det var hustrig ute i hagen på Gjønnes, så jeg frøs nok på meg en liten forkjølelse. Men jeg tror jammen det var verdt det. For månen var nydelig, der i skyggen av jorden. En rød/oransje farge som vel har gitt fenomenet navnet «blodmåne», og varslet jordens undergang for mange. Heldigvis skjedde ikke det. Selv om rødfargen vel skyldes forurensing i atmosfæren, og likevel spår jordens undergang på sikt, hvis vi ikke skjerper oss. Men det var ikke undergangsstemning som preget natten og morgenen for min del. Det var glede over fullmåne og strålende vakker stjernehimmel. Jeg har vel aldri sett så mange stjerner på en gang. Jeg satt i fiskestolen med kaffekoppen i handa og «blodmånen» på himmelen foran meg i vest. I nordøst sto Karlsvogna og i sørøst Orion, klarere enn noensinne. Det er de to stjernebildene jeg kan. Ganske lavt på østhimmelen var det ei stjerne så lyssterk som jeg vel aldri har sett før. Det så ut som et sterkt opplyst fartøy som holdt på å lande. Var det planeten Venus, mon tro? Jeg burde ha fulgt bedre med da vår egen jordiske supernova, Knut Jørgen Røed Ødegaard, fortalte om dette. Men han j er jo så intenst begeistret hele tiden, at det innimellom er vanskelig å henge med. Det var en fantastisk opplevelse uansett. Og det var helt spesielt å se den skinnende gule fullmånen komme tilbake. Fra ny til full på en drøy time. Og så gal vei. Det var magisk.

 

«Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.» Det er Henrik Wergelands ord. Men jeg har gjort dem litt til mine, og bruker dem stadig når jeg kåserer. En tindrende stjernehimmel er uendelig vakker. Og jeg prøver jo så godt jeg kan å samle på lyspunkter i livet. Det kom flere på himmelen denne uka. Ekstremværet Roar i nord skapte en fantastisk fargeprakt på kveldshimmelen i Sør-Norge (bildet). Jeg hadde tenkt jeg skulle legge ut et par bilder på Facebook. Men det hadde alle andre gjort. Så isteden satt jeg ved kjøkkenvinduet i bryggerhuset på Gjønnes og nøt endringene i fargespillet på himmelen. Stjernene lar seg jo ikke fange. Ikke fargespillet på kveldshimmelen heller. Men de kan nytes. Og det har jeg gjort i fulle drag denne uka.

 

Så hender det iblant at stjernene og andre himmelske lyspunkter inntar jorden og vår hverdag. Jeg var på besøk hos en familie denne uka, der alle tre jentene har fått navn etter himmel-legemer og -fenomener. Og jammen lyste de opp i mitt liv en mørk høstkveld. Slik også disse fire flotte ungene jeg er nestebesten til, stadig gjør. På Spar i Kvelde i går satt det et lite yndig vesen i en handlevogn og sang av full hals. Sånt skaper gylne øyeblikk. Og mandagen var full av lyspunkter, da gratulasjonene strømmet inn på en ganske alminnelig 56-årsdag. Hollywood har en gate full av stjerneavtrykk på fortauet. Det er begrenset glede jeg har av de stjernene, bortsett fra en god filmopplevelse i ny og ne (der kom sannelig månen igjen!). Det er de små stjernene jeg har mest glede av. De som lyser opp i min hverdag. Som et tillitsfullt barneansikt. Eller et oppmuntrende ord. Eller en god klem og et varmt smil. Eller når noen gjør noe for meg, som de som kom med kake, frukt, sjokolade og gode gaver mandag kveld.

 

Så slo det meg, da jeg satt ute i mørket i hagen på Gjønnes grytidlig mandag morgen. Under måneformørkelsen ble det forholdsvis mørkt. Da ble de små stjernene ekstra tydelige. Kanskje det er sånn i hverdagen også. Når det blir mørkt inni oss og omkring oss i livet, blir de små stjernene ekstra viktige, synlige og tydelige. Jeg har opplevd det noen ganger. Og jeg kjenner på takknemlighet til alle de små stjernene – både på himmelen og på jorden – som har brakt gode lyspunkter inn i mitt liv. Jeg håper du også har noen slike. Jeg vet at noen trenger dem ekstra sterkt disse dagene. Kanskje kan vi også få være slike lyspunkter for noen. Men kanskje er det også sånn, at vi må sette oss stille ned og se litt ekstra etter for å se at de er der. Jeg samler på lyspunkter og gylne øyeblikk. Nå har jeg fått ganske mange. Og jeg skal ikke kaste et eneste ett. Det eneste stedet de tar plass, er i hjertet. Og der er det alltid plass til et lyspunkt til.

 

Kvelde 3/10-2015

Med varm hilsen fra Even

Øystein Sunde får innlede dette blogginnlegget også: «Jeg sa en smule. Ikke et helt brød. Jeg sa en dråpe. Ikke en hel sjø.» Her gir han stemme til Noa i Det gamle testamentet, som vel opplevde tidenes regnvær og vannflom. Og selv om guttungen i Bergen, da han på søndagsskolen hørte at det hadde regnet i 40 dager og 40 netter, utbrøt: «Va det nåkke??» Så var det nok det. Og de uhorvelige mengdene med vann som Petra lot falle over oss sist uke, bringer tankene i retning av syndfloden og Noa. I forrige blogginnlegg skrev jeg om mitt møte med Flor og Fjære, som ga meg en følelse av å komme inn i Edens hage. Denne gangen var det syndfloden som poppet opp i bevisstheten, mens regnet øste ned og vannet steg. Nå kan det være nok gammeltestamentlige opplevelser for en stund.

 

Helt til den siste uka, har jeg hatt et godt forhold til navnet Petra. Hun er Stomperuds evige kjæreste, med kaffe og smultringer på menyen. En av kuene i fjøset på Sundby i min for lengst henrullede barndom, het Petra. Og Petra er navnet på en oldtidsby i Jordan, uthugd i fjell. Der skulle jeg gjerne vært en gang. Petra har vært godartet så langt i mitt liv. Men nå er Petra blitt styrtregn og frådende vannmasser, som forårsaket store materielle ødeleggelser i Sør-Norge den siste uka. Det er enorme krefter i store vannmasser på ville veier. Kjellere fylles med vann. Hus, veier og broer blir ødelagt. Og landbruket lider store tap. To ganger på to uker passerte vannføringen i Numedalslågen 900 kubikkmeter pr sekund gjennom Holmfoss. Natt til fredag tangerte den 950, som er nivået for femtiårsflom. Det er mye vann. Nesten en million liter vann i sekundet passerte Holmfoss. Det er både skremmende og fascinerende å være vitne til slike krefter.

 

Så kan en lure på om to tilnærmede femtiårsflommer med to ukers mellomrom, er en normalvariant vi bare må regne med, for å bruke det ordet. Eller er det klimaendringer som gjør seg gjeldende? Og er det i så fall noe vi må skylde oss selv? Og er det for sent å gjøre noe med det? Hvis disse klimaendringene er menneskeskapte, får det jo litt karakter av syndflod, dette her. Regnskog forsvinner. Enorme flokker storfe fjerter og raper ut kolossale mengder drivhusgasser. Det samme gjør biler og industri. Og det er vel ikke så mange andre vi kan skylde på. Og da blir det på en måte en selvpåført straff, denne syndfloden. Kanskje det er greit at Miljøpartiet De Grønne er kommet på vippen flere steder, blant annet her i Larvik. Kanskje vi trenger ei miljøvaktbikkje. Men noen veier må vi jo ha, tenker jeg. Og noen biler. I hvert fall vi som bor i grisgrendte strøk. Selv om det slett ikke har vært like lett å komme fram på disse veiene de siste dagene. Jeg har vel ikke så mange svar. Men det er kanskje greit å stille noen spørsmål. Og kanskje må vi stoppe opp litt. Jeg fikk med meg et sitat en gang som jeg aldri har glemt. Jeg tror opphavsmannen het Hundertwasser, eller noe sånt. Det høres jo ut som en hundreårsflom. Han skal ha sagt: «Når du står på kanten av stupet, er ethvert skritt tilbake å betrakte som et framskritt.» Jeg bruker det av og til i foredrag når jeg snakker om livet. Men det er kanskje brukbart også når det gjelder jordens og vår felles framtid.

 

Dette ble visst veldig dystert. Et par lyspunkter til slutt. I dag har jeg sittet ute i sola en time. Det var nydelig. I morgen er det gudstjeneste i Hedrum kirke med oppstandelsen som tema. Jeg gleder meg til å synge påskesanger i september. Og i går var jeg på konsert i Bølgen i Larvik med Oslofilharmonien. Først litt Bethoven for piano og orkester. Jeg nekter å skrive «klavèr». Men musikken var nydelig. Så smalt de til med Skjebnesymfonien etter pausen. En fantastisk opplevelse. Mektig som flommen i Lågen. Men med bare positive følelser og bivirkninger. Sånt gjør veldig godt. Med ønske om en god – og litt tørrere – høst.

 

Kvelde 19/9-2015

Med varm hilsen fra Even

Nyeste kommentarer

06.12 | 12:56

Veldig bra C:

...
07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...