Dagbokblader

Antall besøk på hjemmesida passerte EN HALV MILLION i formiddag. Det er verdt å markere.Tusen takk til alle som har vært innom og lest, og tusen takk for alle gode ord og positive kommentarer. Det varmer. Og det inspirerer til fortsatt skriving, selv om det ikke blir så ofte. Heldigvis begrenser ikke koronaen digital kommunikasjon. Men jeg gleder meg jo til neste hagefest og neste Skagentur og neste gode klem. Enn så lenge; HIPP HIPP HURRA!

Jeg har noen egenproduserte og noen lånte regler for min virksomhet på sosiale medier. I min verden betyr sosiale medier stort sett Facebook. Det er det jeg får til å bruke sånn noenlunde. Messenger kan jeg bruke litt. Og jeg er også på Instagram, men det får jeg ikke noe dreis på. Facebook er tingen, selv om jeg ser litt mørkt på endringer og oppdateringer også der. Og med en depressiv diagnose med sosial angst som vedheng, blir Facebook en ganske viktig del av mitt sosiale liv. Mye av grunnen til det, er at der kan jeg logge meg inn og se hva folk tenker og holder på med, uten at det krever noe av meg. Og jeg kan legge ut små tekster og enkle bilder som jeg selv har glede av, og som forhåpentligvis kan gi andre noe å tenke på, glede seg over eller smile litt til. Der har du meg.

Dessverre dukker det opp en del utfordringer av ulike slag også på Facebook. Da blir jeg veldig urolig, og tenker at folk må få legge ut det de vil, bare ikke mas på meg. Jeg synes det er nok utfordringer i livet! Jeg ble en gang utfordret til å helle en bøtte isvann over hodet. Dere husker kanskje den. Den utfordringen reagerte jeg så voldsomt på, at jeg er redd utfordreren fikk varige men. Ellers får jeg stort sett til å ignorere alt sånt. Men nå blusser det noe voldsomt opp igjen, fordi mange åpenbart kjeder seg, og har behov for å dele utfordringer og oppgaver og gåter og rebuser over en lav sko på sosiale medier. Jeg blir både engstelig og ergerlig, og vil gjøre rede for mitt forhold til dette i nedenstående lille åndsverk. La meg kalle det Evens 10 bud med forklaring. De er formulert med dypt alvor, glimt i øyet og litt angst i kroppen. De gjelder mitt digitale liv på sosiale medier, men noen er også analogt anvendbare.

Første bud. Hvis ikke du har noe positivt å si; hold kjeft!

Det er: Det aller viktigste i alle mellommenneskelige relasjoner, både digitalt og analogt. Mer er det ikke å si om det. Bortsett fra at både tonen og utropstegnet i mitt først bud, vel gjør at dette budet egentlig slår i hel seg selv. Men det får stå sin prøve. Her trenger mange utropstegnet!!

Andre bud. Jeg prøver å «like» alle positive kommentarer på mine innlegg.

Det er: Akkurat som det står. Jeg legger jo ut ganske mye på Facebook. Jeg synes det er moro å skrive, og jeg elsker en god formulering. Når noen gir uttrykk for at de setter pris på det jeg skriver, gir det meg stor glede. Ved siden av halv uføretrygd, lever jeg jo delvis av vikargudstjenester, foredrag og kåserier. Når alt dette nå er avlyst, prøver jeg å holde både formidlingsglede og kontakt med omverdenen ved like ved å skrive på FB og blogg. Mitt håp er at når isolasjonen er over, vil kanskje noen fortsatt høre Even Sundby live. Noen ganger legger jeg ut noe jeg kaller FISKERIMELDING, bare fordi jeg trenger noen gode og oppmuntrende ord tilbake. Her er det snakk om å fiske etter positiv oppmerksomhet. Noen ganger blar jeg til og med gjennom alle «likes», fordi også navnene bak gir meg glede og gode minner.

Tredje bud. Jeg prøver å gratulerer alle FB-vennene mine med dagen.

Det er: Alltid hyggelig med positiv oppmerksomhet. Og hver enkel gratulasjon betyr at noen et øyeblikk har tenkt på meg. Det varmer.

Fjerde bud. Jeg gir ALDRI penger til veldedige formål når jeg gratulerer noen med dagen.

Det er: Litt utfordrende å smyge seg forbi den gode sak og gratulere likevel. Jeg føler meg litt utilpass, omtrent som når de verste telefonselgerne ikke ville gi seg.

Femte bud. Jeg ignorerer ALLE utfordringer på Facebook.

Det er: En uting!!

Sjette bud. Jeg videresender ikke kjedebrev av noe slag.

Det er: Også en uting. Folk må legge ut akkurat det de vil. Men det kan da ikke være nødvendig å mase på andre når de gjør det. Her er det spesielt ille på Messenger. Send videre til alle dine venner og tilbake til meg. Vennligst advar alle dine venner! Det er klemmedag og klappedag. Alt godt skal vederfares den som ikke bryter kjeden. Og noen tror åpenbart at dette blir frommere hvis kjedebrevet inneholder gode ønsker fra Vårherre. Det blir det IKKE!

Sjuende bud. Jeg svarer ALDRI på gåter, rebuser e.l. på FB.

Det er: Meningsløst. Enten det gjelder å få øye på en hai, ett tall blant mange, eller å gjette hva som blir summen av rare figurer. Jeg har prøvd et par ganger, svart feil, og blitt UTFORDRET!! Som sagt: meningsløst!

Åttende bud. Jeg skriver IKKE under på underskriftskampanjer på FB.

Det er: Jeg skriver ikke under på noe noen steder, bortsett fra der mitt navnetrekk er strengt nødvendig.

Niende bud. Jeg ønsker IKKE invitasjon til landsomfattende grupper.

Det er: Klappegrupper, naturgrupper, bildegrupper, turgrupper, matgrupper, tenåringpåsyttitalletgrupper og masse annet.

De ti bud var hugget i stein. Det er ikke mine. Derfor kan de variere, det kan komme nye til, og jeg praktiserer dem litt romslig. Jeg hadde et par småbud til på blokka, men jeg lar dem ligge. Det ble likevel 11 bud, og det er jo ett for mye etter boka. Men nummereringen der er heller ikke helt entydig. Til mitt forsvar skal sies at Vårherre puttet veldig mange ulike ting inn i sitt tiende bud. Og både han og Øystein Sunde mener jo at «har du tryna i ei snøfonn, har du tryna i dem alle.» For egen del er jeg rimelig sikker på en ting; Jeg har ALDRI begjært min nestes asen!! Ellers kan nok både Sunde og Vårherre ha rett i mye her. Jeg skal innrømme at mine to siste bud egentlig ikke er mine. Våkne lesere vil raskt forstå det. Jeg tar dem likevel med her, fordi jeg mener at det er de to viktigste budene i ALLE mellommenneskelige forhold. Muligens er de også de to eneste budene vi trenger. Det ene er jo en del av praktisk talt all etisk tenkning verden over. Det andre har preget norsk kultur og folkeliv i flere generasjoner. Mon tro hvorfor. Jo – fordi det er så rasende godt sagt. Følger du disse, kommer du til å leve både lenge og godt på landet. Særlig hvis du kopierer dette, og sender det til alle dine venner og kontakter over alt. Or not! Det holder at du følger dem.

Tiende bud. Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Ellevte bud. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre det man vil.

 

Sånn er det med den saken! Å – det var godt å få det ut!

Kvelde 17/4-2020

Med varm, vennlig og litt småkrakilsk hilsen fra Even

Som så mye annet i livet, har jeg arvet uttrykket «arrige nissebukktanker» fra min far. Han igjen hadde det fra Ibsen og Peer Gynt. Far brukte uttrykket når han så at jeg innimellom hadde ting å slite med i livet. Jeg tror han kjente seg igjen – både i meg og Peer Gynt. Og jeg tenker ofte på hvor mye jeg har fått i farsarv, både av utrustning og utfordring i livet. En god venn skrev sang til min for lengst henrullede femtiårsfest, der han brukte uttrykket «en depressiv gladgutt». Det er en god beskrivelse av både faderen og sønnen. Jeg må ha med en strofe til fra den sangen. Den har ingen ting med fortsettelsen her å gjøre, men jeg synes den beskriver meg så godt; «Av legning alltid kvinner han bedårer. Hans utfordring er; det går alltid over.» Kanskje har det noe med fortsettelsen å gjøre likevel, forresten. Det at jeg ikke orker å ha noen så tett innpå meg over tid, på grunn av denne tilbakevendende depresjonen, er jo hovedårsaken til at jeg tilbringer tiden i korona-isolasjonen alene. Og det er absolutt en utfordring. Det vet jeg flere opplever disse dagene. På Asbjørn Brekkes Twitter-profil står følgende presentasjon; «Enslig ungkar uten forpliktelser, verken på jobb eller privat. Abildsø.» Det er jo så inderlig sårt, at det er til å både le og grine av. Og jeg kjenner meg jo litt igjen.

Så sitter vi her, da. Asbjørn Brekke og jeg. Og antagelig mange, mange flere. Og prøver å unngå at de arrige nissebukktankene tar overhånd. Jeg har jo både snakket og skrevet om disse tingene i bøker, blogger, foredrag og kåserier siden depresjonen for alvor rammet meg i 1997. I dag har jeg lyst til å dele noen av de sitatene jeg har brukt, som kanskje har gitt meg mest, både når det gjelder å sette ord på utfordringene, og hjelp til å finne en vei ut og opp og fram, i hvert fall for en stakket stund. Noen ganger er det nok. Å få mot og hjelp til ett skritt videre. Først et sitat fra meg selv. Noe av denne søvnløsheten jeg sliter med nå, kjenner jeg veldig godt igjen fra de første månedene i depresjonens mørke. Og jeg siterer fra «Lykkepilen». «For jeg fikk ikke sove. Natten før min første time hos psykiater var en lang natts ferd mot dag. Uten blund på øyet. Det er rart med psykisk ubalanse og spenning. En er ofte så trøtt at en ikke orker seg selv. Men legger en hodet på puta om kvelden, er det plent umulig å få sove. Da kommer alle de arrige nissebukktankene, som Ibsen skriver om.»

Her kommer avsnittet fra Peer Gynt som handler om nettopp dette:

«Lås må der være, lås som kan binde

døren for trolltøy, og mann og kvinne.

Lås må der være, lås som kan lukke

for alle de arrige nissebukke. –

De kommer med mørket, de klapper og banker:

lukk opp, Peer Gynt, vi er snygge, som tanker!

 Under sengen vi pusler, i asken vi raker,

gjennom pipen vi rusler som gloende draker.

Hi-hi! Per Gynt; tror du spiker og planker

kan stenge for arrige nissebukktanker?»

 

Jeg har også ofte henvist til en sang av Bjørn Eidsvåg fra 1990, der han skriver om «Troll i magen». Jeg opplever at det er et uttrykk for noe av de samme tingene. Tittelen på sangen er «Opp og gå», og refrenget lyder; «Opp og gå, gå, gå. Et troll har satt seg i magen. Opp å gå, gå, gå. Gå og venta på dagen.» Jeg tror jeg tar med hele teksten. For meg har mye av dette vært svært gjenkjennbart de siste dagene – og nettene.

«Nåttå har månge lydar,

eg trudde aldri på troll,

nå vet eg de fins –

eg vet kor de e’.

Borte e’ fine dydar;

sjøldisiplin og kontroll,

eg får ikkje fred –

eg får ikkje fred.

REFRENG.

Ein bør’kje gå å tråkka

der minner og spøkelser bor,

men dei gir meg’kje fred

– dei gir mrg’kje fred.

Eg e’ for lett å lokka,

nå fins det ingen retur:

eg e’ kor eg e’ –

eg e’ kor eg e’.

REFRENG.

Ingen å snakka med

eg e’aleina nå

ingen å ringa te’

heilt aleina nå.

Kom alle englar små,

syng meg til drømmeland.

Eg vil sova nå,

syng for ein skuffa mann.

 

Opp og gå, gå, gå,  

et troll har satt seg i magen

Opp å gå, gå, gå

gå og venta på dagen.»

Nå har jeg akkurat vært ute og sett på en fantastisk flott fullmåne med kikkert. Fullmånen hjelper heller ikke nevneverdig på søvnen for mange av oss. Jeg prøver jo å ikke plage folk før etter kl.8. Men i natt kom jeg i skade for å sende et ord på Word Feud kl.4. Beklager, kjære fetter. Jeg glemte meg. Men jeg ser jo også at flere er våkne. Jeg er med i ei gruppe på Facebook for Libanon-veteraner. Der dukker det stadig opp spørsmål til alle døgnets tider; «Noen veteraner som er våkne?» Heldigvis ser jeg også at noen svarer. Og folk får noen å snakke med. Jeg orker ikke bidra der, dessverre. Men dere skal vite at jeg tenker på dere og føler med dere. Så er det ikke bare i magen det dukker opp troll. Det gjør det også i kommentarfeltene. Jeg registrerte en som mente han ville kaste ut en brannfakkel; alle disse som hadde psykiske problemer etter utenlandstjeneste – burde de ikke ha tenkt på det før de reiste ut? Det er ikke en brannfakkel, tenker jeg. Det er bare ondskapsfull mobbing! Heldig er den som til enhver tid vet hvordan han vil reagere på unormale situasjoner.

Nå er det mulig jeg har tatt motet fra absolutt alle som har lest så langt. Jeg håper likevel noen, som meg, finner litt hjelp og trøst i det gjenkjennbare. Vi er ikke alene. Jeg vil avslutte dagens blogginnlegg med det sitatet som jeg kanskje har hatt mest nytte og glede av, midt oppe i alt som har skjedd i mitt liv de siste ukene og de siste åra. Fordi det viser meg en vei videre. Ut av uføret, så å si.Det er av Søren Kierkegaard. Jeg siterer det i den form det har fått i Poesiparken i Larvik. Der lyder det;

«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

Helt til slutt kommer et sitat fra Winston Churchill fra andre verdenskrig. Det er 80 år siden krigsutbruddet i dag – for Norges del. Og det er jo på mange måter en indre krig som pågår gjennom disse våkenettene. «If You are going through hell, keep going!» NÅ må jeg ut og gå.

Kvelde, en grytidlig morgen 9/4-2020

Med varm og håpefull hilsen fra Even

 

Jeg skal skrive litt om psykisk helse, slik jeg opplever den i disse korona-tider. Hvis du tenker at det ikke er noe å bry seg om, vær snill og slutt å lese nå og finn på noe annet. Det siste jeg trenger nå er kjeft for å skrive om psykiske utfordringer, fordi noen mener at det er så mange ting som er verre. Det vet jeg, og jeg føler dypt og inderlig med alle som kjemper for livet på ulike måter og på ulike arenaer disse dagene. «Det skal mye til for å ha det verst», sa en god venn til meg en gang. Det er sant. Og jeg har det ikke verst, i hvert fall ikke så aller verst. Likevel har jeg lyst til å si; Av og til kan depresjonens mørke være veldig mørkt.

På omslaget til andre utgave av min lille bok «Lykkepilen. Blinkskudd i depresjonens mørke» står følgende sitert fra boka; «Vær tålmodig. Det er alltid lys i den andre enden av tunnelen. Jaså, hvordan kan du vite det? Hva vet du om min tunnel? Hvordan vet du at min tunnel har åpning i den andre enden? Og hvordan kan du vite, at lyset i den andre enden av tunnelen, IKKE er toget som kommer mot meg?»

Det nest siste jeg trenger, er forslag til raske og lettvinte løsninger på, og veier ut av, depresjonen.  Jeg har prøvd 4-5 forskjellige antidepressive medisiner og flere ulike former for terapi. Etter mange år med det noen kalte for tilbakevendende depresjon (jeg synes den betegnelsen er riktigere for min del enn kronisk), har jeg innfunnet meg med at den sårbarheten depresjonen har gitt meg, må jeg leve med. Jeg har lært litt om det hver dag i 23 år. Så lenge er det siden depresjonen slo meg ut av normalt liv og arbeid.

Men koronapandemien har vist meg at jeg på ingen måte er utlært. Det kan hende at noen har både hørt og lest seg lei av livsmottoet mitt. Men i disse dagene har det bare blitt enda tydeligere og viktigere for meg; «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.» Også i disse koronatider. For meg er det endringene og usikkerheten som er verst. Først skremte «Hufsa» livet av meg i Debatten på NRK. Så ble tirsdagen denne uka en ekstra vanskelig dag for meg, mens jeg ventet på avgjørelsen om fortsatte tiltak mot koronapandemien. Så trenger jeg litt tid til å vende meg til situasjonen. Derfor blir det en del våkne timer om natta. Med halv uføretrygd som eneste faste inntekt, gir også økonomien utfordringer når mye blir avlyst. Men også her har mange det mye verre enn meg. Gode ordninger har kompensert for noe av dette for min del, og jeg er både lettet og takknemlig. Jeg får visst litt igjen på skatten også, ser det ut til.

Mitt depressive vedheng gir også en del sosiale utfordringer. Jeg kjente meg så inderlig godt igjen i Elling-filmen i sin tid, der han utbryter: «Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?» Litt sosial angst hører til min depresjon. Men det er rart med det; når en tvinges til isolasjon, kan det også skape litt uro. Jeg siterte meg selv på Facebook her om dagen; «Depresjon er rop etter nærhet og avstand – samtidig. Derfor er det så vanskelig å besvare.» Jeg så Asbjørn Brekke på samme medium i går, der han på sin såre måte snakket om sine erfaringer med folk som så bort, skrådde over gaten på god avstand, og lot som de ikke hadde sett ham. «Hvis det er et uttrykk for omsorg (som det er i disse koronatider), setter det store deler av min oppvekst i et helt nytt lys.» Sa Asbjørn Brekke.Det er sitert etter hukommelsen, og er så vemodig sårt, at det gjør godt og vondt på samme tid.  Jeg låner også en post fra nettsiden «HIGHERPERSPECTIVE.COM», som går på noe av det samme: «You realize how isolated you have been, when a world pandemic happens, and you need to make almost zero changes in your lifestyle». Og så hørte jeg de Lillos synge så vakkert på radio: «Alt er rolig nå, alle håper på, at dette her skal gå!»

Telefon og sosiale medier hjelper oss med det. Noen henger sammen i små familiegrupper, som støtter hverandre. Det kan være litt mer utfordrende for den som lever alene. Jeg overlever med god margin – enn så lenge. Min viktigste overlevelsesmekanisme denne tiden, ved siden av troen og humoren, har jeg lært av en god venninne. Jeg skal gjøre EN nyttig ting og EN hyggelig ting hver dag!! Det er ikke sikkert jeg får til mer. Men ofte har det vært nok for min del, nok til å greie å holde fast ved livet og gjøre hverdagen litt lettere – og litt mer meningsfull og til å holde ut. Og noen dager greier jeg flere ting, hvis jeg bare deler dem opp i små nok deler. I går var det hyggelige å plukke en bukett hestehov! Og et par telefoner fra gode venner! Det lyser opp dagene, og de oppleves ikke lenger så tunge og grå, selv om koronamørket ser ut til å trekke i langdrag. EN nyttig ting, og EN hyggelig ting hver dag. Prøv det! Det funker for meg!

Kvelde 26/3-2020

Med varm, antidepressiv hilsen fra Even

 

I dag er det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Jeg har sittet og bladd meg gjennom boka «Jø, så fyse» de siste dagene. Den ble gitt ut i forbindelse med hans 70-årsdag. Boka inneholder bidrag fra flere kulturpersonligheter i landet vårt, som hyller Kjell Aukrust. Den er full av festlige fotografier fra et mangfoldig liv, og den er krydret med et utall tegninger av Aukrust selv. Jeg har humret og ledd meg gjennom sidene og dagene, som ellers har vær preget av isolasjon og litt koronaangst. Boka har da også en tegning av et virus, sterkt forstørret, slik Aukrust i sin tid så det for seg. Men det er vi nok ikke klar for enda. Hvis jeg får det til, blir dagens blogginnlegg illustrert med Kjell Aukrust sin tegning av Simen fra 1958. Det må ha vært tidenes klabbeføre, og is i rubben blir en bagatell i forhold.

 

En del av Aukrusts tegninger er hysterisk morsomme. En del er rørende vakre og stemningsfulle. Og detaljrikdommen er fantastisk. Nå kommer det sikkert ikke overraskende på noen, at Kjell Aukrust er en av mine største helter og forbilder. Hans enestående formidling av humor og varme, har gitt meg uendelig mye, og han har vært en stor inspirasjonskilde i mitt eget formidlingsarbeid. Uten sammenligning for øvrig. Eller forresten; han er Ridder av første klasse av Sankt Olavs Orden. Jeg er Kommandør av Sigurd Jorsalfares Orden! Ellers er jeg bare en blek kopi. Men det er nok for meg – å leve i mesterens skygge! Eller lys!

 

Jeg tror nok det er Flåklypa-filmen fra 1977 som for alvor gjorde meg til en svoren Aukrust-fan. Jeg har mange av bøkene hans i bokhylla, blant annet flere utgaver av Flåklypa Tidende. Jeg har også erindringsboken «Slipp ham inn», som overskriften på dagens blogginnlegg er hentet fra. Jeg har kost meg med bøker, tegninger og halsbrekkende formuleringer. Og gleden min var stor da jeg første gang fikk stå ved siden av skulpturen av Sola, Ludvig og Kjell under en pilegrimsreise til Alvdal kirke tidlig på 90-tallet. Min kjære mamma Solveig døde i 1988, bare 60 år gammel. Og jeg synes det er ganske rørende at hun i sin bok med fødselsdager ved datoen for sitt første barnebarns fødsel, har skrevet; «Solan» er født. Navnet står riktignok som her i gåseøyne. Men likevel. Jeg hadde lenge spøkt med at det burde bli navnet på det første barnebarnet. Jeg var bare onkel, så jeg sto jo helt fritt her, og mente ungen burde kalles opp etter Solveig (farmor) og Ola (farfar). Altså Solan, som Kjell Aukrust sin ukuelige optimist. Moral kunne guttungen få andre steder fra! Jeg vant jo ikke fram med dette. Men navnet står i boka!

 

Det jeg derimot oppnådde i livet, var å få være foredragsholder på to seminarer om humor på selveste Aukrustsenteret i Alvdal. Det ene året et seminar om «Humor og helse» for helsepersonell fra hele Norden. Året etter et seminar om bonde- og bygdehumor. Uforglemmelige opplevelser, begge deler. Jeg har lyst til å minnes og å hedre Kjell Aukrust på hundreårsdagen hans med to avsnitt fra boka «Jø, så fyse.» Først noen linjer ført i pennen av forfatterkollegaen Kjell Chr. Johanssen, som beskriver Kjell Aukrust som forfatter og tegner på en måte som jeg både beundrer og etterstreber; «Tilsynelatende flyr setninger ut av hodet hans som elektriske utladninger og drar med seg skisser som var det lynet som hadde gnistret over papiret. Sånn skal det se ut når kjapphogde ord rystes sammen til like snauhogde avsnitt som bare står der.»

Det andre minnet er et lite vers fra Erik Bye sin ode «Hue hass Kjell» som ble deklamert av’n Henki Kolstad ved den store avsløringa i Alvdal lørdag 5. august 1989 (av den ovennevnte skulptur/byste). Et nydelig ordbilde av den humor og varme, som preget Kjell Aukrust, og som vi virkelig kunne trenge noe av i disse koronatider.

«Hvem snakker om «varme»? Vi har den

langt inne i bringa et sted.

Kan hende vi verner’n for vaktsamt?

(«En skal itte sløse med ved.»)

De’r godt det fins menneskje blant oss

som veit hvor den varmen gror,

og blæs på’n, så den får blakre,

i toner, i streker og ord.»

Kanskje har du ditt eget Aukrust-minne, din egen Aukrust-favoritt? Jeg har mange. Og jeg henter både glede og latter og livsmot hos dem i disse usikre tider og dager. Jeg er jo så inderlig lik Ludvig, av både legning og diagnose. Derfor trenger jeg både Solan og Reodor og Halstein og Mysil og Emanuel og alle de andre figurene, ordene og bildene fra Kjell Aukrusts fantastiske verden. Slipp ham inn!  

Kvelde 19/3-2020.

Med lun og varm hilsen fra Even.

 

  

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...