Dagbokblader

Jeg var på gudstjeneste i Larvik kirke søndag. Det var en højdare på veldig mange måter, med vakker sang og musikk, gode ord fra biskop Per Arne Dahl i både preken og visitasforedrag, dåp av lille Victor og fellesskap med mange glade og takknemlige mennesker. Det smitter. Så jeg satt i kirkebenken og følte meg veldig glad. Og jeg sang med av full hals på de salmene jeg kunne. De andre ble noe forstyrret av møtet mellom gammel og ny tid; lysekrona stengte for utsynet til lerretet der sangtekstene kom opp. Så glemte jeg å ta med sittepute. Selv om jeg er godt polstret fra naturens side, er det jo ikke behagelig å sitte på disse harde trebenkene for lenge. Jeg mener å huske at akkurat det var med på å drive meg i retning av teologistudium og prestetjeneste; tanken på å kunne få sitte på skinnstolene framme i koret. Denne gangen hjalp det ikke med teologiutdannelsen, heller. Det kommer jeg straks tilbake til.

 

Det ble ikke så mange år i aktiv prestetjeneste for min del. Depresjonen slo meg jo nærmest ut av både liv og tjeneste våren 1997, for nokså nøyaktig 20 år siden. Det er bakgrunnen for den andre følelsen jeg ble sittende med på søndag – tristhet og sårhet. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde orket å være i fullt arbeid som prest. Det slo ned i meg under prosesjonen i starten, der gode venner og kolleger gikk opp kirkegolvet. Der skulle jeg gjerne vært med. Her er det viktig å understreke at det var sorgen over tapt helse og arbeidsevne som slo inn. Jeg tenkte slett ikke at jeg hørte hjemme i den prosesjonen. Dette var en formell sak, der ansatte prester og andre vigslede medarbeidere deltok. Jeg har lyst til å uttrykke stor takknemlighet til prosten i Larvik, som inviterer meg inn i kollegafellesskapet i mer uformelle sammenhenger. Det betyr veldig mye for meg. Og jeg har stor glede av å få være med i formidlingsarbeidet i Larvik og omegn, både i gudstjenester og med foredrag og kåserier. Det gir meg en god opplevelse av å være innafor, selv når jeg egentlig er utafor, for å vende tilbake til overskriften. Både møtene med menigheter, et mangfold av ulike forsamlinger og fellesskapet med kollegene gir meg et velsignet godt tilknytningspunkt til arbeidsliv, samfunnsliv og sosialt liv som er viktig for meg. Og så kom det noen midt i gleden og sårheten min på søndag, for å si at min åpenhet rundt depresjonen, er til hjelp for noen. Det varmer, det! Det er godt å føle seg innafor. Det aner meg jo at dette ordet nå brukes om det meste i livet som er «i henhold», som vi sa i forsvaret i min tid. Både mat og mennesker og opplevelser og annet kan være innafor. Og det skal visst være bra.

 

Det er verre å være utafor. Det kjenner jo den som av ulike årsaker er stengt ute fra normalt arbeidsliv, samfunnsliv og/eller sosialt liv. Den følelsen og opplevelsen er IKKE god.  Innimellom kan den være så sår og vond, at den kjennes både i sinn og kropp. Og jeg kan kjenne på sårhet og tristhet, midt oppe i sangen og i gleden, som på søndag. Men jeg møtte jo opp. Mange orket antagelig ikke å komme. Så har jeg ett lite hjertesukk i denne sammenhengen. Det å føle seg utafor, er såpass ille i seg selv, at vi ikke trenger noen egen betegnelse for den livssituasjonen. Slik som ordet «utenforskapet». Nå kjente jeg på et øyeblikks intens glede. Retteprogrammet mitt likte det heller ikke! Det fikk en deilig, rød krøllstrek under seg. Ordet har herjet i svensk politikk og samfunnsliv noen år. Og det har gjort små landhugg her i Norge. Nå er jeg redd det holder på å få feste også her. Til og med biskopen brukte det i visitasforedraget på søndag. Og ordføreren har brukt det på FB, selv om det der sto i gåseøyne. Jeg vil ikke ha det i norsk språk. Og jeg synes heller ikke vi trenger det. Og det er i hvert fall ikke sosialdemokratiet og kirken som skal bidra til å fremme det ved å bruke det. Jeg opplever det unødvendig stigmatiserende, og føler at det kan være med å legge sten til byrden for den som kjenner seg utafor. «Utenforskapet» har glassvegger, og minner litt om den gamle gapestokken. Jeg reagerte omtrent på samme måten på ordet «naving», da det kom. FYDDA!!

 

Det er best å være innafor. Dessverre er det ikke alle som opplever det hele tiden. Vi får prøve å hjelpe hverandre innafor igjen. I mellomtiden kan vi bidra til at den som er utafor i en del sammenhenger, føler seg innafor. Det gjør vi ikke ved å plassere dem/oss i glasskapet «utenforskapet». Jeg sitter i sola i bryggerhusveggen på Gjønnes og skriver. Og jeg føler meg veldig innafor. Jeg avslutter med noen ord fra et mine favorittdikt av Benny Andersen. «Jeg har lenge næret, en istapp ved min barm. Men når forårssolen (vårsolen) skinner, blir jeg varm. Fortsatt god vår.

Gjønnes 3/4-2017

Med varm hilsen fra Even

Det er langt mellom blogginnleggene for tida. Det henger sammen med en litt puslete psykisk allmentilstand kombinert med litt for mange arbeidsoppgaver en periode. Men nå er det vår. Og i dag er det sommer, det er sol og det er søndag. Det er en stund til neste jobboppdrag. Allergimedisinene har begynt å virke. Jeg har vært deltager på en flott gudstjeneste i Nanset kirke i formiddag. Jeg dro rett hjem for å se andreomgangen i skiflyging på TV. Den var avlyst. Og gradestokken drar seg mot 20 pluss. Livet er slett ikke det verste man har. Så her er det bare å sette seg i sola i bryggerhusveggen og skrive. Dessuten er det noe jeg har hatt lyst til å skrive om ganske lenge. Det er en opplevelse fra skolegudstjenesten i Kvelde før jul jeg har lyst til å dele med noen flere før jeg glemmer den. Eller – jeg kommer vel aldri til å glemme den. For den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Så håper jeg kanskje noen av lærerne kan korrigere meg hvis jeg husker dette feil.

 

Jeg skulle ha skolegudstjeneste i Kvelde kirke for både barneskolen og ungdomsskolen i desember. Og jeg funderte lenge for å finne en god vinkling på andakten som ungene kunne ha glede og utbytte av. Det er jo alltid en utfordring. Så kom jeg på noe jeg hadde sett på Facebook. Der hadde en av foreldrene lagt ut en liten videosnutt fra et arrangement i Kveldehallen, der skolen hadde invitert foreldre, søsken og annen familie til konsert/samling i hallen i høst. Videosnutten viste et kjempekor med elever som sang en fantastisk flott antimobbesang. Jeg fikk også høre at noen barn hadde vært framme på scenen og deklamert på alle språk som er morsmål blant elevene på Kvelde skole; «Vi er barn med store hjerter.» Jeg kjenner jeg blir rørt bare av å tenke på det. Og jeg visste umiddelbart at temaet for årets skolegudstjeneste var i boks. I ettertid har jeg jo skjønt at dette er deler av en musikal, som framføres på flere skoler. Du kan se flere versjoner av sangen på You Tube. «Stopp. Ikke mobb.» Søk på det, så renner det inn. Men dette gjør slett ikke opplevelsen mindre rørende for min del. Snarere tvert imot.

 

Så kom dagen i desember da dette skulle prøves ut. Kvelde kirke fyltes opp av ferieklare barneskoleelever. Og mange av barna deltok med sang, lystenning, drama, opplesning og annet. Så kom tiden for andakten. Jeg hadde klippet ut et digert rødt hjerte av julepapir. Og da jeg spurte hva barna hadde sagt på ulike språk på konserten, fikk jeg svar umiddelbart; «Vi er barn med store hjerter.» Så fortsatte jeg å sitere litt fra sangen; «Ingen liker å stå utenfor. Vi trenger alle en venn. Å vise empati, kan være vanskelig. Men jeg vil være den som er den lille forskjellen. STOPP. IKKE MOBB!» Mens jeg leste teksten, skjedde dette som jeg aldri kommer til å glemme. Barna begynte å synge på denne flotte teksten. Helt spontant og nesten unisont, slik jeg opplevde det. For meg ble dette utrolig sterkt. Jeg stoppet opp litt og tenkte at de bare fikk synge ferdig. Det var jo dette jeg ville snakke om; å være gode mot hverandre. Men så stilnet sangen, og jeg kunne fortsette. Så kom jeg fram til «den gylne regel», som også er sitert i sangen. Og jeg leste: «Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Ja, det er en god regel, synes jeg.» Så begynte fryde meg (folkelig uttrykk for gledelig overraskelse) ungene å synge IGJEN. Og mens jeg leste den gylne regel, sang de den, før de fortsatte på refrenget. Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Det er mulig noen av lærerne hadde noe med sangen å gjøre – med å sette den i gang eller å dempe den. Det vet jeg ikke. Men andakten gikk nesten av seg selv. Og jeg kunne lande med noen ord om skomakeren Adjevitsj, som hadde besøk av Jesus, representert ved hans minste små. Og jeg sa litt om barnet i krybben – som vel er barnet med det største hjertet av alle. Elevene ved Kvelde skole ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Så hadde jeg med hjertet til Hvarnes skole dagen etter. (Måtte Herren og Larvik kommune velsigne og bevare den!). Der var det en enklere juleavslutning på skolen, der presten skulle være med. Og jeg brettet ut og viste fram hjerte mitt. «Å, så fint!,» ropte noen. Sånt kan jo smelte både en stein og et hjerte. Så kom det fra en fremmelig ung mann i første rad. Han var åpenbart imponert over det store, røde hjertet. «Oi», utbrøt han, «det er større enn magen din!» Det er det vakreste noen kan si om Even Sundby, tenker jeg. «Han har et hjerte som er større enn magen.» Det sier ikke lite. Jeg ser at jeg fortalte dette i forrige blogginlegg også. Men det får stå sin prøve. Det hører liksom med i sammenhengen. 

 

Jeg ønsker meg en verden og en hverdag, der alle kan være seg selv – uten å bli mobbet. Der alle kan leve trygt og godt, i frihet og i fred. Der et stort hjerte ikke er en diagnose, men en hedersbetegnelse. Jeg satt og så programmet om Ole Paus på TV i går. Snakk om stort hjerte. Og noen ganger en litt stor munn. Men hjertet vant. Og englene i snøen. Så illustrasjonen i dag får være hjertet i snøen på Anundsjø.  Vi er barn med store hjerter. Det vil vi voksne også være!

Gjønnes 26/3-2017

Med varm og hjertelig hilsen fra Even

Ordene i overskriften er hentet fra en av ungdomstidens absolutte favorittfilmer. «Den rosa panter» - filmene med Peter Sellers i hovedrollen synes jeg var hysterisk morsomme. Jeg mener å huske han utkledd som sjørøver med trebein og med en oppblåsbar papegøye som ustanselig går tom for luft på skulderen, humpende bortover en brygge i regn og tåke, mens han med sin nasale stemme med snev av talefeil, ropte «Hellu i tøken!!» Hallo i tåka, betyr det. Og det ble vår faste hilsen en periode etter at filmen hadde gått på kino. Entusiaster som har lyst til å mimre litt, kan finne mange klipp på You Tube.
Hvorfor i all verden dukket dette opp nå? Jo, jeg fikk så lyst til å skrive et nytt blogginnlegg. Det er nesten et år siden sist. Og det gjenspeiler på mange måter noe av den tåkeheimen jeg periodevis har befunnet meg i det siste året. Forrige blogginnlegg var et lite reisebrev fra Tenerife og fra livet. Før det var det et innlegg med noen tanker om det nye året. Der avslutter Even Sundby med et ønske om at livet måtte bli lettere, lysere og bedre i 2016. Så sitter jeg og kjenner på at slik ble det ikke. Bortsett fra noen konkrete opplevelser, kunne jeg ha kopiert innlegget og lagt det ut en gang til. Så jeg føler meg litt mismodig. Nettopp derfor endte jeg opp med overskriften «Hellu i tøken.» Det har vært vakkert måneskinn og stjerneklare netter den siste uka. Det er strålende vintervær i dag. Og overgangen til det nye året bød på hyggelig selskap med gode venner i flere omganger. Likevel sniker følelsen av mismot seg inn, når jeg tenker på timene, dagene og årene som ligger foran. Og jeg føler at tåken tar litt kvelertak på både livsmot og livsglede. Heldigvis har galgenhumoren hjulpet meg gjennom mange tunge stunder i livet. Og jeg føler veldig med den som opplever livet så mørkt og tungt at ikke et lite snev av humor trenger inn. Antagelig var det galgenhumoren som reddet meg denne gangen også, når jeg begynte å famle etter overskrift til blogginnlegget, og havnet langt inn i Den rosa panterens gale verden. Der har jeg hatt en liten mimre- og humrestund før jeg begynte å skrive.
Jeg vet at mange har det verre enn meg – mye verre. Både i venneflokken og i verden. Og jeg føler inderlig med barn på flukt i Syria og mennesker som kjemper for livet, enten det er i krig eller i alvorlig sykdom. Men det gjør ikke min tåke lettere. Snarere tvert imot. Det gjør heller ikke ny Breivik-rettssak, nyheter om krig og nød eller bøllen som snart er ny president i USA. Det bare forsterker mismot og depresjon. Egen hverdag har i noen måneder vært preget av tannpine og rotfylling og brobygging og ubehag og utgifter som heller ikke hjelper nevneverdig på humøret. Jeg burde vært en del av Nasjonal Transportplan! Nå kjennes det ut som det har satt seg vondt under en ny bro – og jeg tenker med gru på hva som eventuelt må gjøres med det. Den har allerede kostet meg en liten formue jeg ikke har. Jeg håper jeg kommer i mål snart, så både økonomien og livet kan komme litt mer i balanse.
Heldigvis holder røykekutten. Jeg har vært røykfri siden 8/4 2016. Det frigjør jo noen kroner til tannlegen. Og på sikt gir det visst bedre helse også, har jeg lest. Selv om det så langt bare har gitt ti kilo ekstra. Men så hadde jeg mitt livs første lungebetennelse i mars. Da gikk jeg ned fem kilo, så det ble ikke så verst likevel. Selv om jeg både ser ut og føler meg som en sperreballong for tiden. Men i dag har jeg vært ute og gått tur i det flotte vinterværet. Med kondisjon som en astmatisk skilpadde, ble ikke det noen udelt fornøyelse. Men kanskje jeg kan gjenta det en dag. Jeg vet jo at det gjør godt for både kropp og sjel.
I februar i fjor hadde jeg kåseri på sjømannskirken på Tenerife og ei uke sammen med gode venner der sør. I pinsen fikk jeg preke på fellesgudstjeneste i Bøkeskogen. Det var en fantastisk opplevelse. Manuset ligger på hjemmesiden, hvis du vil lese det. Og i desember fikk jeg være med på en masse gudstjenester, samlinger og selskaper som ga meg uendelig mye. Jeg fikk oppleve Per Gynt på Gålå i august og Brand i Larvik kirke. Vi hadde en flott sesong på flåtefisket i Lågen, og enda har jeg gravlaks, røkelaks og frosne fileter til mange gode måltider utover vinteren. Og 2016 ga mange gode samvær med familie og venner. Jeg har ved nok til vinteren, og jeg har det egentlig godt her i bryggerhuset på Gjønnes. Bare jeg kunne bli ferdig med disse tanngreiene.
Nå kjenner jeg at det hjelper litt å hente fram de gode minnene og de små og store lyspunktene fra fjoråret og fra livet. Tåka letter litt. Samlingene rundt juletider bød på oppmuntrende ord, varme smil og gode klemmer. Det gjør veldig godt. Og det er med på å gjøre livet verd å leve. På skolegudstjenestene før jul hadde jeg klippet ut et digert, rødt hjerte i julepapir, som jeg hadde med og viste fram. «Så fint,» kom det unisont fra førsteklassingene i Hvarnes. Før en lite gutt ropte imponert: «Det er større enn magen din!». Det sier ikke så rent lite. Og egentlig er vel det noe av det vakreste noen kan si om Even Sundby; Han har et hjerte som er større enn magen. Det er nesten så jeg kan kjenne at tåka letter. Jammen var det lyspunkter og gylne øyeblikk i 2016 likevel.
Så illustrerer jeg dette blogginnlegget med et av mine favorittmalerier, Theodor Kittelsens Soria Moria. «Langt borte så han noe lyse og glitre.» Tenk om noe av det kunne komme helt nær i det nye året. Helt inn i liv og hverdag, på en måte. Noen gylne øyeblikk blir det helt sikkert. Det gjelder bare å se dem og ta vare på dem. GOD NYTT ÅR.

Gjønnes 15/1-2017

Med varm hilsen fra Even

Skrivelysten har liksom ikke helt tatt tak ennå nå på nyåret. Jeg håper fortsatt på bedre tider og mer overskudd. Og nå lurer jeg på om det faktisk kan være noe på gang. Det hjelper med sol og lysere dager. Og jeg fikk en gedigen vitamininnsprøyting i starten på februar, som jeg ikke en gang våget å drømme om da jeg skrev om forsiktige håpstanker i forrige blogginnlegg i begynnelsen av januar. Jeg fikk telefon fra Tenerife sist i januar. Fra min gode venn Åge Løsnesløkken, som er sjømannsprest der nede. De trengte en foredragsholder på temakveld i sjømannskirken mandag 8/2. Om jeg kunne komme? Noen timer senere hadde jeg utskriften av boardingkortet i handa. Og det ble ei nydelig uke med sol og varme, hyggelig selskap med gode venner, spennende utflukter og trivelige samvær med nordmenn og svensker på sjømannskirken. Dagstur til La Gomera med Fred Olsen. En fantastisk biltur på Tenerife med Aase og Åge. Og mange gode timer i sola på terrassen. Det gjorde veldig godt. En stor og uventet glede som varmet både fysisk og mentalt. Men jeg tålte jo ikke overgangen til vinteren i Norge igjen, og hostekulene har gitt både våkenetter og tunge dager. Det er kanskje sånn som salmisten skriver: «Hver gledesstund på denne jord, betales må med sorg.» Jeg husker ennå den første gangen jeg fikk servert denne salmestrofen av en kamerat. Jeg var en ung forelsket student, og for mye klining i influensasesongen, medførte smitte og leie sykedager. «Hver gledesstund på denne jord, betales må med sorg.»

 

Nei – det nekter jeg å akseptere. Noen gleder er rene gleder – uten skumle bivirkninger. Og de gjelder det å ta vare på. Som timene i sola på terrassen på Tenerife. Som selskapet med gamle og nye venner på sjømannskirken. Som temakvelden og sangkvelden på kjerka. Og utfluktene på La Gomera og Tenerife. Telde på nært hold var en storslagen opplevelse. Og gledene finnes her hjemme også. Konsert med Malene Gjone med band i Nanset kirke. Tsjekovs «Bjørnen» på Bølgen kulturhus med fantastiske lokale skuespillere. Og en gudstjeneste i Kvelde kirke søndag med mye folk, sangglede og varme. Og ei uke med sammenhengende soldager i februar, med opptil femten plussgrader i solveggen her hjemme. Det er deilig det.

 

Disse dagene blir brukt til litt kløving av ved. Høsten ble tung både fysisk og mentalt. Den vonde akillesen gjør at jeg ikke kommer ut å gå. Det savner jeg virkelig. Stillesittende inneliv er ikke godt for verken kroppen eller sjelen. Nå har jeg omsider kommet til at jeg må prøve å få kroppen litt mer i gang. Kanskje det slår positivt ut på psyken også. Og jeg prøver med litt vedarbeid i sola. Så langt har det gjort mest vondt. Med vedhaugen vokser, og jeg satser på at verkingen i skuldre og armer gir seg etter hvert. Jeg har jo også en trimsykkel i andre etasje i bryggerhuset. Den fikk jeg med meg fra Sundby. Men å komme seg opp på trimsykkelen, føles som å gi seg i kast med en enorm klatrevegg. Å komme seg ned igjen fra trimsykkelen – ja, det går like fort som å falle ned fra klatreveggen. Så målet er å forlenge øktene på sykkelen litt hver dag. Og ikke bare sitte der, selvfølgelig, men tråkke en smule samtidig. I hvert fall litt på sikt.

 

Jaja. Det er lov å håpe. Det er tungt materiale å jobbe med. Men nå har jeg kløvd ved en liten stund hver dag i fire dager. Alt hjelper. Og jeg trenger absolutt ved neste vinter for å holde varmen i bryggerhuset på Gjønnes. Nå er jeg forhåpentligvis snart ferdig med å sørge over flyttingen fra Sundby. Så nå kan jeg nyte dagene på Gjønnes i fulle drag. Jeg har det jo så godt her i mitt lille krypinn, med utsikt mot Lågen, fyr i ovnen, småfugler i kastanjetreet og trivelige naboer. Og hostingen har gitt seg i denne omgang. Livet er slett ikke verst. Og solstrålene varmer både inne og ute. God helg. 

 

Gjønnes 27/2-2016

Med varm hilsen fra Even

Jeg har ingen nyttårsforsetter. All erfaring tilsier, at store satsinger rundt årsskiftet, har lett for å koke bort i kålen, lenge før det nye året har kommet skikkelig i gang. «Opp som en løve, ned som en skinnfell.» Det ordtaket er dekkende for de fleste av mine nyttårsforsetter så langt i livet. Men jeg har nok noen ønsker, håp og drømmer. Der det er liv, er det håp, sier et annet munnhell. Det er selvfølgelig noe sludder. Der det er liv, kan livet oppleves veldig håpløst. Men jeg håper livet i 2016 blir litt lettere og bedre enn det var i 2015, både fysisk og psykisk. I høst gikk psyken ned og vekta opp. Jeg håper det blir omvendt i 2016. Og jeg håper jeg får til å skrive litt mer på bloggen enn jeg greide i høst. Disse tingene henger sammen for min del. Når hverdagen oppleves slitsom og tung, går det også ut over skrivingen. Jeg vet jo ikke helt hvorfor det ble sånn i høst. Men jeg håper det blir bedre i 2016.

 

Jeg nøler litt med å skrive dette. For jeg vet om mange som opplevde ting i året som gikk, som kunne ta både livsmot og livsglede fra de fleste. Derfor vil jeg nødig syte og klage. Men disse grå hverdagene er nå engang mine. Så de vil også komme til å gjenspeiles i bloggen av og til. Og selv om lidelsen ikke alltid er så stor, gjelder følgende utsagn for min del. Jeg kan godt lide bare alle får greie på det. Det være meg langt fra å lide i stillhet. Så her kommer det en ting til. Det nye året slo inn med en skikkelig forkjølelse. Og jeg oppfyller absolutt kriteriene i den gamle livsloven, om at ingenting i verden er så sykt som en syk mann. Nå bor jeg alene, så jeg har ingen å la det gå ut over. Derfor disse ord i bloggen. Men nå begynner det visst å gi seg. Og dermed vendte skrivelysten tilbake.

 

Det ble mange flotte opplevelser i desember 2015, både med familie, venner og bygdefolk. En trivelig julaften hos ungfolket på Sundby. Besøk av hele gjengen til frokost tredje juledag. Det var en rørende opplevelse for nestenbesten å ha alle tre nevøene med familier i hus. Det var fullt i den lille stua i bryggerhuset på Gjønnes. Men du verden så hyggelig det var. Ellers fikk jeg være med i koselige juleselskaper hos både familie og venner. Og jeg fikk en strålende nyttårshelg i Valdres med gode venner. I desember ble det også en del oppdrag, både i bygd og kirke. Og selv om det krever en del forberedelser, og koster litt ekstra når ikke formen er på topp, så er det både oppmuntrende og inspirerende å møte fulle hus, både i kirken og i ulike bygdelokaler. Enten det er med Lågabrass i Kvelde kirke, på bygdetunet med historielaget, eller med Holt Sanitetsforening på grendehuset. Både rungende latter og øredøvende stillhet gjør godt for en gammel sirkushest. Hyggelige tilbakemeldinger varmer også, og gir lyst og mot til å fortsette med formidling.

 

Jeg fikk også med meg et par nydelige konserter i desember. Først i Hedrum kirke med Sigmund Groven, Iver Kleive og Anne Wada. Det var sang og musikk til å bli glad av. Sigmund Groven spilte sitt eget tema fra den første Flåklypafilmen, som jeg forbinder med ordene; «nå er’n Reodor lei seg.» Det kan noen og enhver bli når håp går under og livsdrømmer går i vasken. Men Reodor snudde jo dette. Det er også mitt håp for 2016. Samt at jeg må få med meg den nye Flåklypafilmen. Så fikk jeg med meg julekonserten i Nanset kirke med Kick og Tensing. Det er umulig å være lei seg gjennom en hel konsert med så mye sprudlende sangglede. «All I want for Christmas», «Romjulsdrøm» og Bethovens «Ode til gleden (Joyful)», kalte fram både smil og tårer og varme følelser hos meg. Og det handler jo om det samme: At drømmer kan gå i oppfyllelse. At håp kan bli virkelighet. Og at livet kan bli litt lettere, lysere og bedre i 2016. Det er lov å håpe! GODT NYTT ÅR!

 

Kvelde 5/1-2016

Med varm hilsen fra Even

Nyeste kommentarer

08.01 | 15:52

Så sant så sant Even😊❤️
Du er en mester å skrive om de alvorligste ting i livet med både humor og alvor!
Ha en strålende dag/uke🤗Klem fra Unn Heidi😘

...
25.12 | 11:45

Fantastisk Even.

...
24.12 | 12:22

Hei vi 2 heter Ciaran & Ciara Cassidy. Vi er en gutt og ei jente på 16 år. Vi 2 er bror og søster, tvillinger og bestevenner. Vi 2 syns at Julekrybber er kunst.

...
16.12 | 18:58

Gode ord kjære fetter. Ta deg god til alene tid når du kommer hjem, så sees vi etterhvert. Gi et pip om du vil ha turvenn en dag. Klem fra Elisabeth

...