Dagbokblader

En av mine absolutte favoritter de siste åra, har vært Freias Sjokoklem, en liten orgie av kjeks og lys melkesjokolade. Bare navnet tilsier at dette er midt i blinken for Even Sundby. Nå er det ganske lenge siden jeg har nytt en sjokoklem. Det har jo med de siste par årenes livsstilsendringsprosjekt å gjøre. Skal jeg få vektendringen til å vare, er sjokolade en av de tingene jeg må være veldig forsiktig med. Det smaker jo så fryktelig godt. Og det gir jo sånn voldsom tenning. Så dette må det bli en slutt på, i hvert fall til hverdags.

 

Min trøst i tunge stunder med dypt savn etter sjokoladen, er at de om lag 45 kiloene som er borte, har gjort at jeg kan komme mye nærmere når jeg får en klem. Og det smaker jo også veldig godt. Men nå er jo det blitt farlig og. Styret i Kvelde Sanitetsforening hjalp til med servering og annet på 60-årsfesten min i høst. Tilbakebetalingen, et kåseri av Even Sundby, er i dag utsatt til høsten på grunn av koronatrusselen. Men 60-årslaget sist høst framsto som de reneste Wallmans salonger, med syngende servitører fra Kvelde Sanitetsforening. De fremførte en rørende vakker egenprodusert sang til jubilanten, må vite. Du verden som det varmet en gammel skrott. Der hadde de også tatt tak i det som er en av hovedutfordringene i livet mitt; «Men med slikt som sjokolade, damer, mat og godteri. Han kan bare ikke ha det, alt for lett tilgjengelig.» Det er slett ingen dårlig parafrasering over min egen programformulering; «Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.»

 

Nå KAN jeg jo ikke det lenger, heller. Det er kanskje like greit nå i fastetiden. Den handler jo delvis om å avstå fra noe. Jeg har aldri vært spesielt god på forsakelse. NÅ MÅ VI DET! Jeg er veldig klar over at mine ubehag og avståelser er bagatellmessige i forhold til det andre utsettes for i disse koronatider. Jeg går vel heller ikke tom for dopapir de nærmeste ukene, selv om en del synes å være fryktelig redde for det. Jeg husker en replikk i en av Harald Heide Steen bøker, som det vel også ble et revynummer utav, der en skipskaptein oppgitt prøver å spre en folkemengde som har samlet seg foran en åpen dodør, der en stakkar fortvilet sitter inne på toalettet, og prøver å vifte tilskuerne bort og dekke seg til. Dette er åpenbart interessant for folk, og kapteinen utbryter oppgitt; «Jeg tror folk er blitt spenna gærne, jeg!!» Jeg synes jo det også kan være en treffende replikk i møte med tomme butikkhyller og overfylte handlevogner. «Jeg tro folk er blitt spenna gærne!» Jeg siterer Katarina Flatland på God Morgen Norge i morges: «Nå må alle sitte litt stille i båten og vente på at det roer seg.»

 

Så ser jeg også noen fantastiske utslag av dugnadsånd og omsorg dukke opp på sosiale medier, der mange tilbyr seg å hjelpe noen som trenger det i disse utfordrende koronatidene. Det gjør meg både rørt og glad. Selv greide jeg å ta en telefon til min gamle tante på 94 i formiddag. Det er jo slett ingen stor prestasjon, men mine depressive utfordringer, gjør at det koster meg en del å ta kontakt med folk. Men når jeg et øyeblikk tenker på tantes glede og takksigelser på telefon i dag, tenker jeg at jeg må prøve å ringe eller sende en hilsen til noen disse dagene. Gjerne til noen som sitter alene. En telefon bærer ingen annen smitte med seg enn glede. På begge sider!!

 

Det var min tante på morssiden. Der har jeg opplevd mye omsorg opp gjennom årene. Jeg har fortsatt plommesyltetøy igjen i frysen etter sist besøk hos henne. Så mistet vi en tante på farssiden denne uka. I hennes hjem har jeg også opplevd fantastisk mye omsorg. Det var mitt andre hjem i studietiden og i til sammen 25 år i Oslo. Et utall gode middager, med dessert, middagshvil i kjellerstua, kaffe og godsaker til Dagsrevyen (det var liturgien), og alltid noe godt med hjem til nevøen som bodde alene. Jeg kjenner på uendelig takknemlighet. På grunn av koronaviruset, kan vi ikke være med i begravelsen. Men vi sender blomster og varme tanker til søskenbarna, som har mistet sin mor, og til deres familier. Vi skulle gjerne ha vært sammen med dere, som dere har vært sammen med oss i sorg og glede så mange ganger. Men vi forstår og respekterer situasjonen. Og vi er med dere i tankene.

 

Det MÅ vi være disse dagene. Orker du å sende en hilsen, skrive en melding, eller ta en telefon til noen som sitter alene, tror jeg det varmer mer enn vi aner. Men for all del – alle må ikke ringe meg. Da kan jeg fort bli en belastning for helsevesenet selv. For meg, som har litt begrenset sosial kapasitet, er det i grunnen godt å være litt isolert om dagen. Jeg har mye å glede meg over på mindre enn en armlengdes avstand. Jeg har bilder, taler og sanger fra høstens 60-årsfest, der nesten alle Sundby-søskenbarna var med. De skal jeg se på igjen og glede meg over disse dagene. Og når savnet av en klem blir for stort, går jeg inn på NRK TV og ser «Helene sjekker inn» - episoden fra desember en gang til. Der er det både varme mennesker og gode klemmer, som fortsatt varmer.  Og jeg har videoopptak av sanitetskvinnenes sang på 60-årsfesten. Og jeg har ferskt bakerovnsbrød fra På Fjøla. Meg fattes intet!

 

Dagens blogginnlegg er illustrert med et bilde av vårens favorittblomst; blåveisen. Jeg gikk ei runde i lysløypa i Kvelde i går og nøt synet av blåveis flere steder. Og jeg gjentar ordene av Skjæraasen, som jeg er så glad i; «Inn under yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer. Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi vise, gråte min sang.» Den livstrua trenger vi nå. Ta vare på hverandre!

Kvelde 13/3-2020.

Med varm hilsen og en helt ufarlig digital klem fra Even

Vi som har i hvert fall ett bein i den digitale verden og virkelighet på sosiale medier, har et forhold til «emojier», hvis det er sånn det skrives. Det er disse smilefjesene og tommel opp tegnene og hjertene og all slags ulike fjes og figurer som brukes til å forsterke et budskap. Noen ganger utgjør det hele budskapet, enten det er en melding på mobil eller messenger eller et innlegg på Facebook, som jeg bruker mest. Jeg har vært litt innom Snapchat og Instagram, men de får jeg ikke noe dreis på. Jeg er nokså fattig i ånden, digitalt sett. Og Twitter er jo der Trump slipper sine sure fjerter hver dag. Så dit vil jeg IKKE. Utenom dette finnes det visst en mengde varianter av sosiale medier, der ungdom i alle aldre lever sitt digitale liv, som altfor ofte blir forvekslet med det virkelige.

Jeg brukte ordet «emojier» i en konfirmasjonstale jeg skrev for noen venner nylig, og bestefaren, som skulle holde talen, måtte ha en grundig innføring i både hva det var og hvordan ordet skulle uttales. I vinter ble det jo også mange flere av dem. Og enn så lenge, er det millioner av emojier som er de hovedmistenkte for å ha fått NRK sitt avstemningsopplegg til å bryte sammen under Grand Prix-sendingen lørdag. De tar jo åpenbart plass, disse små figurene. En annen utfordring som har dukket opp, er at ungdommen har begynt å bruke emojier i stedet for tegnsetting, også i innleveringsoppgaver på skolen. Så her er det visst ikke bare Grand Prix-avstemningen som går filleveien. Det norske språk går samme vei.

Denne lange innledningen har sammenheng med overskriften i dagens blogginnlegg. Det ville jo vært litt dumt ellers, forresten. Uttrykket OPP IGJEN kunne i min verden vært utstyrt med emojier fra absolutt alle følelsesregistre. Dere som så episoden av «Helene sjekker inn» fra Evjeklinikken i høst, fikk i tillegg til undertegnede med flere, også møte en psykiatrisk fagarbeider ved navn Siv, som er ansatt ved klinikken. Hun var også med på «Norge Nå»-sendingen fra Evjeklinikken tidligere i fjor høst. Hun har lært meg mye i min kamp for vektnedgang , livsstilsendring og sunnere vekt og liv. «Bedringens vei – er den lang?», spurte rollefiguren Trosten i NRK-serien «Soria Moria» i sin tid. Min reise på vei mot et sunnere og lettere liv ER lang. Og tornefull. Og den går opp og ned, på så veldig mange måter. Og fellene og fallene er mange. Jeg føler meg som en liten unge som holder på å lære å gå. Kanskje du greier å se for deg den karakteristiske «hovmestergangen» fra «Grevinnen og Hovmesteren». Eller du kjenner et lite barn som går foroverbøyd, blir stående og vippe begge veier, og plutselig går bums i bakken. En vet ikke om en faller framover eller bakover. Det eneste som er helt sikkert, er at en kommer til å falle. Nederst på et ark fra en av Sivs undervisningstimer på Evjeklinikken, som inneholder glimt fra pasienters ulike erfaringer fra hjemmeperiodene, står følgende lille oppmuntring: «Hva sier en til små barn som faller på rumpa når de lærer å gå? Opp igjen! Ikke gi opp!»

OPP IGJEN. Her skulle jeg gjerne hengt på all verdens positive emojier; tommel opp, smilefjes, hjerter, klemmer, blomster og ballonger. Men det får jeg ikke til, så du får prøve å se dem for deg. Jeg trenger virkelig alle de oppmuntringene jeg kan få, både fra meg selv og andre. For det som synes uendelig sikkert i denne prosessen fram mot varig vekt- og livsstilsendring, er at jeg kommer til å gå på «rattatan». Igjen og igjen. Da gjelder det virkelig å IKKE GI OPP! For gir jeg opp, er vekta på full fart opp igjen, før jeg vet ordet av det.

Ser du uttrykket fra overskriften igjen i den siste setningen? OPP IGJEN. Det er jo det som skjer, hvis jeg ikke er konstant på vakt. Og her er det plass til all verdens negative emojier! For jeg vil IKKE OPP IGJEN på DEN måten! Du som så «Helene sjekker inn»-programmet, la kanskje merke til den såre tonen, da jeg pekte på vektkurven min, som igjen nådde toppen på 144 kg – for andre gang i livet. Jeg greide det igjen. OPP IGJEN.

Sist sommer var jeg godt under 100. Det gikk bra ganske lenge utover høsten. Jeg nøt livet med tosifret vekt og mer bevegelsesfrihet. Så kom 60-årsfest, og studietur med rikholdige matbuffeter, og vekta bikket 100 igjen. Evjeoppholdet før jul gav ny giv og ny vektjustering, før juletillegget brakte meg over 100 igjen. OPP IGJEN. Men ikke på DEN MÅTEN.

Opp igjen! Jeg gir meg ikke. Og nå har jeg visst greid å snu det igjen. Vanntrim på Kysthospitalet og daglige turer hjelper meg med det. Men matinntaket er og blir det viktigste. Og jeg må slutte å spise hver måltid som det skulle være mitt siste. Det er jo som regel ikke det!

En av de andre englene/djevlene på Evjeklinikken, som er min fantastiske personlige veileder, sier noe om at når de tar fra oss det som har vært vår viktigste støtte gjennom livet, MATEN, er det ikke så rart at livet og hverdagen oppleves utfordrende. Med min depressive bakgrunn og diagnose, slår det ut umiddelbart, når jeg strammer inn på matinntaket. For meg har åpenbart maten vært medisin for både såre følelser, tunge dager og lange våkenetter. Gjør en noe med det ene, slår det umiddelbart ut på det andre. Alle som strever, eller kjenner noen som strever, med avhengighetsproblematikk eller ulike andre psykiske utfordringer, vet noe om dette. Derfor er det så vanskelig å mestre. Men jeg gir meg ikke. Og livsmottoet mitt gjelder også her- kanskje aller mest her. «Jeg lever. Og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på, som jeg kan leve med.» Kanskje det er håp, tross alt?

Opp igjen! Ikke gi opp!

 

Kvelde 17/2-2020.

Med varm og håpefull hilsen fra Even

Jeg har mange ganger opp gjennom livet bidratt med «ord for dagen» i forskjellige sammenhenger. Det være seg ved flaggstanga ved Hvarnes skole tidlig en 17.mai morgen, på leir i forskjellige epoker i livet eller i privat selskap med gode venner. Det er nå engang sånn at når det er snakketøyet som er ens eneste noenlunde velfungerende kroppsdel, som det er hos meg, er det den en oftest blir invitert til å bruke i sosial sammenheng. Jeg er jo bortimot ubrukelig til de fleste praktiske oppgaver, og blir dermed satt til ordets og åndens gjerning i fellesskapet.

 

Jeg er enda dårligere stilt enn min gamle far, som jo var utdannet sløydlærer, og faktisk KUNNE lage ting. Men selv om han ble det sagt; «han var brå og uvøren og til dels farlig å arbeide sammen med.» Far var utdannet hovslager og var veldig stolt av det. Men det var nok som rimsmed han hadde sine største suksesser. Og far hadde også sine beste stunder i livet i ordets og åndens tjeneste. Så her er det snakk om både god og dårlig farsarv for min del. Jeg står ikke øverst på lista når folk trenger praktisk hjelp. Der er det omtrent som det var når fotballaget skulle tas ut i barndommen. Da var det heller ingen stor rift om Even Sundby. Men om det er behov for en tale, en sang eller et kåseri. Ja, da ser rekkefølgen annerledes ut.

 

Dessverre var det liten etterspørsel etter dette i min oppvekst. Det var vel et generelt fenomen, vil jeg tro. Og vi litt fyldige, små teoretikere lå atskillig nærmere mobbeofferet enn superhelten. Og de som hadde som oppgave i livet å påpeke andres tilkortkommenhet og mangler, kunne være ganske ondskapsfulle. Det har åpenbart ikke forandret seg. Det deles et blogginnlegg på sosiale medier om dagen, der tema er kjøpepress og mobbing av barn som ikke er kledd og utstyrt med absolutt siste skrik i miljøet. «Navunge», var et av ordene som var i bruk om en som hadde en mor som var trygdet og dessverre måtte utstyre sitt kjæreste barn med noe billigere eller kanskje til og med noe brukt. Dette har nok blitt fryktelig mye verre, men det var ikke bare enkelt før heller. Min barndoms byrder som teoretiker ble ytterligere tynget med arv av klær. Mor kunne sy, og dermed ble poden utstyrt med hjemmelaget, eller enda verre; bukser arvet og omsydd etter gamle onkler. Jeg husker enda at jeg kunne klø meg på kneet i bukselomma – og den hadde ikke hull. Som om ikke det var nok, ble jeg klippet av min far, som også der hadde svært overdreven tro på egne evner. Men det ble jo billig, da. Selv om det innimellom kostet dyrt.

 

Nå er ikke jeg ute etter medlidenhet her. Det ble folk av meg og, iallfall sånn noenlunde. Og min depresjon og delvise uførhet skyldes ikke oppveksten – i hvert fall ikke hovedsakelig. Selv om jeg vel kjenner at noen av mobbeopplevelsene også kunne sette dypere og mer varige spor. Det jeg er ute etter, er ordet i overskriften. Ordet for dagen. Kanskje til og med ordet for livet; VENNLIGHET. Jeg har lært en setning av en god venninne, som er blitt min viktigste lærdom de siste åra. «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind – always!» Opphavet er ukjent, og på norsk blir det omtrent som følger; «Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Vær vennlig – alltid!» Der har du ordet for dagen og for livet. Ordet som kanskje kan skape en bedre verden. I hvert fall kan det skape en bedre hverdag for den som blir møtt med det. ALLTID! Det som er enda bedre, er at jeg tror det virker begge veier. Det skaper en aura av vennlighet og raushet, som det er trygt og godt å leve og vokse i. Bla deg gjerne ned til Tove Lie sitt dikt «Gode ord» i forrige blogginnlegg, hvis du vil lese et vakkert uttrykk for dette.

Er det den vennligheten vi omgir oss med, når vi snakker om og med hverandre? Eller snakker vi om «navere» (et forferdelig ord), innvandrere, uføre, sykmeldte, annerledeslevende og annerledestenkende på en måte som forgifter generasjoner? Det er mange måter å ta livet fra folk på. Kommentarfelt flommer over av negative karakteristikker av både avtroppende og påtroppende statsråder. Og dagens markering av frigjøringen av Aushwitz minner oss om hvor galt det kan gå når noen skal forfølges og utryddes bare på grunn av det de er.

Det går ikke an å sammenligne ting her. Og muligens ble dette et sammensurium av altfor mye. Men jeg hadde så inderlig behov for å løfte fram dagens ord; VENNLIGHET. Jeg er jo en hund etter gode ord. Og jeg er veldig takknemlig for alle vennlige hilsener og oppmuntrende ord som kommer min vei. For ikke å snakke om en god klem. En av jentene i en familie i distriktet som jeg er så glad i, spurte mammaen sin en gang om hun trodde det var greit at hun gikk fram og ga Even en klem. Svaret på det spørsmålet er JA. Alltid! Bildet som illustrerer dagens blogginnlegg, var et av de vennligste jeg fant av meg selv fra det siste året. Det er tatt ved favorittplassen min ved Lågen. Det er en selfie, og jeg ser litt engstelig ut også. En gjør ofte det på selfier. Det er helt åpenbart at denne mannen trenger en klem. Ofte. Og jeg tror ikke jeg er den eneste.

 

Kvelde 27/1-2020

Med varm og vennlig hilsen fra Even

 

 

STJERNESTUNDEN. Jeg falt så inderlig pladask for dette ordet i overskriften med en gang jeg så det. Ordet er lånt fra min gamle praktikumsrektor på MF, Olav Skjevesland. Han var også biskop i Agder. Han døde i fjor, men han har satt dype spor i mitt liv, ikke minst gjennom alle sine velformulerte, elegante, blomstrende og varme ord og setninger. «Stjernestunden» var overskriften på hans gjennomgåelse av teksten om de vise menn, som var prekentekst sist søndag. Da sto jeg på prekestolen i Tjølling kirke, med mitt prekenmanus med STJERNESTUNDEN som overskrift. Bildet som illustrerer dagens blogg er hentet fra Tjølling kirke. Det er et teppe de henger opp til jul, og jeg følte jeg sto midt i julekrybben mens jeg leste evangelieteksten. Da jeg hadde lest teksten, begynte organisten å spille de siste versene av «Deilig er den himmel blå.» Og jeg tenkte; «Hva er det han holder på med nå??» Nå skal jeg jo preke. Han fortsatte å spille, til tross for mine milde protester. Og jeg tenkte vi bare fikk synge sangen ferdig. Den passer jo så inderlig godt til teksten om de vise menn. Det var derfor jeg hadde valgt den. Og vi hadde delt den i to, for den har mange vers. Mens jeg sto der og ventet på å få starte på prekenen, begynte endelig hjernen min å fungere igjen. Og det slo meg med intens kraft. Det er ikke organisten som er på ville veier her. Det er PRESTEN! Og dessverre var presten JEG. Den følelsen.

Det er mulig du har falt av allerede. Men hvis du fortsatt henger med, skal jeg prøve å forklare katastrofefølelsen. Jeg hadde gått på prekestolen for tidlig. Etter første tekstlesning, sang vi fire vers av «Deilig er den himmel blå», og alt var såre vel. Da må jeg åpenbart ha tenkt at nå var det min tur. Dermed toget jeg opp på prekestolen og satte i gang. Men det var IKKE min tur. Klokkeren skulle ha lest en tekst til. Så skulle vi ha sunget de tre siste versene av «Deilig er den himmel blå». Og SÅ skulle jeg ha gått på prekestolen. Jeg vet ikke hvorfor jeg rotet det til. Jeg strevet litt med lyden i starten, og var litt stresset på grunn av det. Og jeg hadde ikke tatt med meg programmet og fikk ikke fulgt med på det under tekstlesningene. Dermed toget jeg opp. Og satte i gang. Organisten prøvde bare å redde situasjonen da han startet på de siste versene av salmen. Den følelsen når det sakte gikk opp for meg at jeg hadde rotet til hele starten på gudstjenesten, unner jeg ingen. Du har kanskje hørt om presten som hadde mareritt, der han drømte at han sto totalt uforberedt på prekestolen i en fullsatt kirke. Så våknet han – og det var nettopp der han sto. Jeg greide heldigvis å samle meg så mye, at jeg ba klokkeren lese den andre leseteksten, beklaget rotet, og kom litt utkjaset i gang med prekenen. Jeg har et kraftuttrykk jeg har tatt vare på fra en gammel Olsenbanden-film. Jeg synes det er så nydelig, og passer så godt i mitt liv og min tjeneste. Jeg brukte det IKKE på prekestolen i Tjølling. Der passer det IKKE. Men du verden så mange ganger jeg har tenkt det siden søndag. Jeg mener det er Dynamitt-Harry, som i en svært pinlig situasjon utbryter; «Porca Madonna!! Nå dreit jeg meg ut!»  Sånn følte jeg det søndag.

Det er en legende etter Petter Dass, der han i København Domkirke skal ha holdt en preken over to tomme manusark, der han ser på arkene, og sier; «Her var det intet, og der var det intet. Og av intet skapte Gud verden». Så holdt han en forrykende preken, der fanden ble snytt for sine lovede sjeler – de som sovnet. Jeg har ikke tenkt å sammenligne meg med Petter Dass, selv om jeg ofte har følt meg i slekt med han. Besøket i Alstahaug kirke sommeren 2018 kommer jeg aldri til å glemme. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Men jeg er best til å være Even, selv om ikke det heller alltid går så bra. Jeg hadde gledet meg til å preke om STJERNESTUNDEN i Tjølling kirke søndag. Så trodde jeg en stund jeg hadde ødelagt alt med rotet mitt. Men så viste det seg, at det hadde jeg ikke. Folk ble sittende i kirken og hørte på det jeg hadde forberedt. Det var godt med folk, og jeg følte jeg var blant venner. Salmesangen var flott, Dag Bredvei fortalte engasjert om det lille, men viktige misjonsprosjektet Tjølling Menighet har i Sør-Sudan, som det var ofring til, det var nattverd og en enkel kirkekaffe etterpå. Min beklagelse mot slutten av gudstjenesten ble møtt med applaus. Og det er umulig å skildre min følelse akkurat da. Det ble min stjernestund den søndagen. Og jeg hadde åpenbart, sammen med gode medarbeidere, greid å formidle noen små stjernestunder til noen i løpet av gudstjenesten, til tross for rotet i starten.

Nå fortsatte stjernestunden søndag for min del i koselig familieselskap med nydelig middag og hyggelig prat. Men jeg var fryktelig sliten da jeg kom hjem søndag kveld. Jeg har hatt noen stjernestunder sammen med familie og gode venner i julen og nyttårshelgen. Jeg har mye å være takknemlig for. Likevel sov jeg urolig natta før søndagens gudstjeneste, og jeg ble sittende i bilen på vei til kirken og tenke på hvorfor. Så streifet tankene innom Ari Behn, og den tunge tiden hans familie har vært gjennom. Plutselig ante det meg hvorfor tungsinnet hadde tatt litt ekstra tak i meg også disse dagene. Jeg har sett det og lest det hos flere. Vi som strever med litt mørke tanker i perioder, og en psykisk helse som ikke alltid er lett å hanskes med, får ofte en ekstra nedtur når det tunge og mørke kommer opp så voldsomt som det gjorde nå i forbindelse med Ari Behns selvmord og bisettelse. Jeg har kjent det før når slike ting kommer veldig nær. Da blir det fryktelig tungt å leve.

Derfor betydde applausen i Tjølling kirke etter gudstjenesten søndag så fryktelig mye. Det gjorde også gode ord og gode klemmer etterpå. Mest av alt betydde det mye å få høre at til tross for min lille fadese, var det mange som likevel hadde opplevd en liten stjernestund. Å, som jeg skulle ønske at vi greide å skape flere slike for og med hverandre i året vi nettopp har gått inn i. Det skal ikke så mye til. Et oppmuntrende ord. Et varmt smil. Et håndtrykk. En god klem. En enkel invitasjon. Jeg har lyst til å sitere noen ord fra Maud Angelica Behn i farens bisettelse. Det var virkelig ord til oss som både lever og strever; «Det er så mange mennesker der ute som du betyr så mye for. Kanskje de ikke sier det nok, eller kanskje de til og med tar deg litt for gitt av og til. Men de er der. Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glade over at akkurat du er i livet deres, og som trenger deg i livet sitt, og som elsker deg så, så høyt. Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort.» STERKT! Det er kanskje noe med at når det er aller mørkest, lyser stjernene aller klarest. Kan vi hjelpe hverandre til å se det, tro?

En av mine hobbyer i livet er å samle på gode ord og gylne øyeblikk. Stjernestunder, om du vil. Og Henrik Wergelands ord er blitt veldig mine; «Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.» Så også det lille diktet av Tove Lie, som jeg hadde med meg på prekestolen i Tjølling kirke søndag, og som jeg har sitert så mange ganger. Tittelen er «Gode ord.» «Det visne mennesket fikk overrisling av gode ord. Dagen etter var mennesket fullt av blomster. Røttene boret dypt i oss.» Det er stjernestunder. GODT NYTT ÅR!

Kvelde 7/1-2020.

Med varm hilsen fra Even

 

Helt siden jeg så Bond-filmen «Goldeneye» i 1995, har ordene i overskriften vært en del av mitt aktive ordforråd. Det var replikken til Boris, han som startet som en liten helt, slik jeg oppfattet det, og endte som en av skurkene. Han var dataprogrammerer og nærmest datageni, og det var når han fant geniale løsninger på dataproblemer, han løftet begge armene i været, viste muskler og utbrøt; «I am invincible!». Siste gang han gjorde det i filmen, stivnet både ordene og bevegelsen i en flom av flytende nitrogen. Det var historien om Boris.

Men ordene hans har levd videre hos meg. HVORFOR jeg ikke har fått disse ordene ut av hodet, er faktisk en gåte for meg. Kanskje begynner jeg å øyne noe av svaret nå. Ordet betyr nemlig noe så lite beskjedent som USLÅELIG eller UOVERVINNELIG. Og etter at depresjonen slo meg ut av arbeidsliv og normalt sosialt liv i 1997, har jeg følt meg alt annet enn uovervinnelig. DET har vel forresten aldri vært noen fremtredende følelse i livet mitt. Men likevel har dette uttrykket hengt fast hos meg siden jeg så filmen i 1995. Det kan jo ha med de store motsetningene å gjøre – uovervinnelighet og sårbarhet. Kanskje drømmen har ligget der under sårbarheten hele tiden; «I am invincible.» Og nå har den omsider fått følge av litt indre driv. Tror jeg. Muligens. I hvert fall kanskje litt.

For opptil flere ganger i løpet av «Helene sjekker inn» episoden fra Evjeklinikken, kan undertegnede observeres med armene i været og et høyt og tydelig «I am invincible» på leppene. Det skjer også flere ganger uten kamera tilstede. Bare så det er sagt. Jeg tror fortsatt ikke jeg er uovervinnelig. Jeg synes jeg kan høre stemmen til Atle Antonsen i reklamen for avfallssortering. «Du æ`kke det, vettu. Uovervinnelig! Nå må du ta deg litt sammen!» Jada, jeg vet det! Men dette uttrykket er likevel blitt et slags mantra jeg bruker for å heie på meg selv. For jeg står midt i en livsstilsendringsprosess som krever veldig mye. Nesten 50 kg Even Sundby er blitt borte de siste par åra. Og det har kostet flesk, som noen så vakkert formulerte det. Dette er en lang prosess, der jeg prøver å vende meg til å spise mindre og smartere, og å bevege desto mer på all annen muskulatur enn tyggemuskelen, hvis det er noe som heter det. Jeg nøler med å bruke ordet trening. Men det er vel egentlig det jeg prøver å få til. I tillegg til å slutte å spise hvert måltid som om det skulle være mitt siste. Men invincible? Neppe. Eller kanskje litt?

For jeg kjenner at jeg har både utfordret og brutt en del grenser. Jeg tåler å være andpusten. Jeg tåler å verke i muskulaturen. Jeg har jo hatt vondt på steder jeg ikke ante jeg hadde muskler. Jeg tåler til og med å være litt sulten, selv om det kanskje er det vanskeligste. Og det er disse små seirene, særlig på treningssiden, som har vært årsaken til disse «I am invincible» fra min side på Evjeklinikken og til og med i selveste Kringkàstingen. Den følelsen kan jeg bruke til noe. Følelsen av mismot og mislykkethet kan jo ikke brukes til noe som helst. Så jeg skal fortsette med mantraet «I am Invincible» i livet mitt. Jeg tenker at det kanskje kan hjelpe meg i denne utfordrende livsstilsendringsprosessen. Og hvis vi skal våge oss på en liten engelskleksjon til, sånn helt på tampen, tar jeg med et ord som ligner fælt, men som betyr og virker nesten motsatt; INVISIBLE. Det betyr USYNLIG. Og det er nok dessverre mer uttrykk for den daglige virkelighet hos mange enn invincible. Hvis jeg husker riktig, konkluderer Helene sine inntrykk fra denne runden med innsjekk med at det som er viktigst for mennesker hun har møtt, er å bli sett og anerkjent FOR DET DE ER! Kanskje ikke uovervinnelige. Men SYNLIGE, BETYDNINGSFULLE og VERDIFULLE.

For meg har juleevangeliet en menneskelig side som handler om nettopp dette. Ordet ble menneske. Det ble følelser, kropp, evner og muligheter. Herligheten består av nåde og sannhet. Og vi kan leve med mye sannhet om oss selv, på godt og vondt, så lenge vi lever i nådens rom, omsluttet av kjærlighet og raushet. Og så lyset da!! Over livet. I livet. «Lyset skinner i mørket. Og mørket har ikke overvunnet det.» UOVERVINNELIG. GOD JUL!

Kvelde, lille julaften 2019.

Med ønske om god jul fra Even

Nyeste kommentarer

22.11 | 16:47

Flott skrevet, Even. Du formidler tankene dine på en utmerket måte som er til hjelp for mange.

...
30.10 | 08:43

Du ER en influenser, Even!Du influerer oss med gode ord, smil, alvor og varme!Vi kan bare lese i bloggen din og bli trøstet og glade.Vit det! Varm klem til deg.

...
05.07 | 22:39

Det er så sant det du skriver. Ofte glemmer vi å fokusere på alt det som er positivt og heller tenke på alt det mørke. Heldigvis har du evnen til å formidle .

...
25.05 | 14:23

Hei Even, du berører oss alle, even meg.

...