Jeg er værsjuk. Og det ble slett ikke bedre av værmeldinga på NRK i kveld, selv om det er mulig at vi får et lite gløtt av sol på søndag. Jeg unner jo absolutt nordlendingen sola, når den først
har kommet ut av vinterdvalen. Men jeg skulle gjerne sett og kjent litt av den selv også. Jeg var inne og sjekket bildene på mobilen. Der fant jeg en soldag 17/2, som jeg nøt ved Lågen. Før det måtte jeg tilbake til 10/12,
da fetter Arne og jeg hadde en nydelig tur til Anundsjø, med is og snø og vakker vintersol(bildet). Jeg synes det er litt stusselig med slaps og søle og regn og tåke. Det hjelper ikke noe særlig på en vekslende psyke,
heller. Og hverdagene føles mørke og tunge.
Jeg vet jo at mange har det mye verre. Og jeg siterer igjen min gode venn som minnet meg om det: «Det skal mye til for å ha det verst.» I Ukraina lever en hel
befolkning på randen av krig. I Syria og andre steder står de midt oppe i den. Og ifølge regissøren av filmen «12 years a slave», som så vel fortjent vant Oscar for beste film i natt, er det fortsatt 20 millioner
mennesker som lever i slaveri. Så det er slett ikke været som skaper de største problemene på verdensbasis. I hvert fall ikke litt norsk gråvær. Men så har jeg også tidligere sitert den sterkt nevrotiske advokaten
Ally Mac Beal, som herjet TV-skjermene for noen år siden, da noen litt irritert spurte henne: «Hva er det ved dine problemer som gjør dem så spesielle?» Da svarte hun: «Det at de er mine!» Så jeg kommer vel
til å fortsette å skrive om livets små og store utfordringer, slik jeg opplever dem. Jeg vet at noen kjenner seg igjen. Om noen synes det blir litt sytete, får de finne noe annet å lese. For nå kjente jeg at været
og psyken slo seg litt sammen, og gjorde det litt ekstra tungt å leve.
Men det finnes jo lyspunkter. Jeg har fortsatt gode minner og en flott blomstergruppe fra jubileumsgudstjenesten i Hedrum kirke forrige søndag. Tusen takk.
Jeg fikk med meg store skuespillerprestasjoner og ellevill humor på Trangvikspelet på Teaterhuset Munken i Larvik på fredag. Det lyste virkelig opp i tåka, selv om forvirringen var stor i Trangvik. Og jeg gikk tur i trappa med mitt
intenst småpludrende lille gudbarn i går. Og i dag har jeg vært en liten tur ved Lågen. Sola brøt nesten gjennom skylaget, men bare nesten. Men det var uansett godt å komme ut en tur. Og lyspunktene er jo også mine,
akkurat som problemene. Nå har jeg tent tre telys på stuebordet. Jammen hjalp det også litt. Så det er vel som den gamle vismann Konfucius sa: «Det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket.»
Derfor har jeg gjort det. Men jeg må jo si jeg gleder meg til noen soldager igjen. Og til den første blåveisbuketten på stuebordet.
Jeg har vel også sagt noen ganger, at uten galgenhumoren vet jeg ikke om
jeg hadde overlevd de siste åra. Galgenhumor var det også mye av i østblokklandene som ble påtvunget russisk styre etter krigen. Ett sted ble de spurt om de betraktet russerne som sine venner eller sine brødre. Da var svaret:
«Våre brødre, naturligvis. Sine venner velger man jo selv.» Et annet sted ble en russisk offiser spurt hvorfor de gikk inn i nabolandet. «Våre brødre ba oss komme og hjelpe dem», var svaret. «Og hvorfor
er dere her enda?», spurte mannen. «Jo, vi leter fortsatt etter brødrene som ba oss komme», svarte offiseren. Jeg håper for Ukrainas og Europas og verdens skyld at det ikke er dit vi er på vei igjen. Jammen kan vi trenge
lyspunktene i livet, om de er aldri så små.
Kvelde 3/3-2014
Med varm hilsen fra Even