Skrivelysten har liksom ikke helt tatt tak ennå nå på nyåret. Jeg håper fortsatt på bedre tider og mer overskudd. Og nå lurer jeg på om det faktisk kan være noe på gang. Det hjelper med sol
og lysere dager. Og jeg fikk en gedigen vitamininnsprøyting i starten på februar, som jeg ikke en gang våget å drømme om da jeg skrev om forsiktige håpstanker i forrige blogginnlegg i begynnelsen av januar. Jeg fikk telefon
fra Tenerife sist i januar. Fra min gode venn Åge Løsnesløkken, som er sjømannsprest der nede. De trengte en foredragsholder på temakveld i sjømannskirken mandag 8/2. Om jeg kunne komme? Noen timer senere hadde jeg utskriften
av boardingkortet i handa. Og det ble ei nydelig uke med sol og varme, hyggelig selskap med gode venner, spennende utflukter og trivelige samvær med nordmenn og svensker på sjømannskirken. Dagstur til La Gomera med Fred Olsen. En fantastisk
biltur på Tenerife med Aase og Åge. Og mange gode timer i sola på terrassen. Det gjorde veldig godt. En stor og uventet glede som varmet både fysisk og mentalt. Men jeg tålte jo ikke overgangen til vinteren i Norge igjen, og hostekulene
har gitt både våkenetter og tunge dager. Det er kanskje sånn som salmisten skriver: «Hver gledesstund på denne jord, betales må med sorg.» Jeg husker ennå den første gangen jeg fikk servert denne salmestrofen
av en kamerat. Jeg var en ung forelsket student, og for mye klining i influensasesongen, medførte smitte og leie sykedager. «Hver gledesstund på denne jord, betales må med sorg.»
Nei – det nekter jeg
å akseptere. Noen gleder er rene gleder – uten skumle bivirkninger. Og de gjelder det å ta vare på. Som timene i sola på terrassen på Tenerife. Som selskapet med gamle og nye venner på sjømannskirken. Som temakvelden
og sangkvelden på kjerka. Og utfluktene på La Gomera og Tenerife. Telde på nært hold var en storslagen opplevelse. Og gledene finnes her hjemme også. Konsert med Malene Gjone med band i Nanset kirke. Tsjekovs «Bjørnen»
på Bølgen kulturhus med fantastiske lokale skuespillere. Og en gudstjeneste i Kvelde kirke søndag med mye folk, sangglede og varme. Og ei uke med sammenhengende soldager i februar, med opptil femten plussgrader i solveggen her hjemme. Det
er deilig det.
Disse dagene blir brukt til litt kløving av ved. Høsten ble tung både fysisk og mentalt. Den vonde akillesen gjør at jeg ikke kommer ut å gå. Det savner jeg virkelig. Stillesittende
inneliv er ikke godt for verken kroppen eller sjelen. Nå har jeg omsider kommet til at jeg må prøve å få kroppen litt mer i gang. Kanskje det slår positivt ut på psyken også. Og jeg prøver med litt vedarbeid
i sola. Så langt har det gjort mest vondt. Med vedhaugen vokser, og jeg satser på at verkingen i skuldre og armer gir seg etter hvert. Jeg har jo også en trimsykkel i andre etasje i bryggerhuset. Den fikk jeg med meg fra Sundby. Men å
komme seg opp på trimsykkelen, føles som å gi seg i kast med en enorm klatrevegg. Å komme seg ned igjen fra trimsykkelen – ja, det går like fort som å falle ned fra klatreveggen. Så målet er å forlenge
øktene på sykkelen litt hver dag. Og ikke bare sitte der, selvfølgelig, men tråkke en smule samtidig. I hvert fall litt på sikt.
Jaja. Det er lov å håpe. Det er tungt materiale å jobbe
med. Men nå har jeg kløvd ved en liten stund hver dag i fire dager. Alt hjelper. Og jeg trenger absolutt ved neste vinter for å holde varmen i bryggerhuset på Gjønnes. Nå er jeg forhåpentligvis snart ferdig med å
sørge over flyttingen fra Sundby. Så nå kan jeg nyte dagene på Gjønnes i fulle drag. Jeg har det jo så godt her i mitt lille krypinn, med utsikt mot Lågen, fyr i ovnen, småfugler i kastanjetreet og trivelige
naboer. Og hostingen har gitt seg i denne omgang. Livet er slett ikke verst. Og solstrålene varmer både inne og ute. God helg.
Gjønnes 27/2-2016
Med varm hilsen fra Even