Jeg var på gudstjeneste i Larvik kirke søndag. Det var en højdare på veldig mange måter, med vakker sang og musikk, gode ord fra biskop Per Arne Dahl i både preken og visitasforedrag, dåp av lille Victor og
fellesskap med mange glade og takknemlige mennesker. Det smitter. Så jeg satt i kirkebenken og følte meg veldig glad. Og jeg sang med av full hals på de salmene jeg kunne. De andre ble noe forstyrret av møtet mellom gammel og ny tid;
lysekrona stengte for utsynet til lerretet der sangtekstene kom opp. Så glemte jeg å ta med sittepute. Selv om jeg er godt polstret fra naturens side, er det jo ikke behagelig å sitte på disse harde trebenkene for lenge. Jeg mener å
huske at akkurat det var med på å drive meg i retning av teologistudium og prestetjeneste; tanken på å kunne få sitte på skinnstolene framme i koret. Denne gangen hjalp det ikke med teologiutdannelsen, heller. Det kommer
jeg straks tilbake til.
Det ble ikke så mange år i aktiv prestetjeneste for min del. Depresjonen slo meg jo nærmest ut av både liv og tjeneste våren 1997, for nokså nøyaktig 20 år siden.
Det er bakgrunnen for den andre følelsen jeg ble sittende med på søndag – tristhet og sårhet. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde orket å være i fullt arbeid som prest. Det slo ned i meg under prosesjonen
i starten, der gode venner og kolleger gikk opp kirkegolvet. Der skulle jeg gjerne vært med. Her er det viktig å understreke at det var sorgen over tapt helse og arbeidsevne som slo inn. Jeg tenkte slett ikke at jeg hørte hjemme i den prosesjonen.
Dette var en formell sak, der ansatte prester og andre vigslede medarbeidere deltok. Jeg har lyst til å uttrykke stor takknemlighet til prosten i Larvik, som inviterer meg inn i kollegafellesskapet i mer uformelle sammenhenger. Det betyr veldig mye for
meg. Og jeg har stor glede av å få være med i formidlingsarbeidet i Larvik og omegn, både i gudstjenester og med foredrag og kåserier. Det gir meg en god opplevelse av å være innafor, selv når jeg egentlig er
utafor, for å vende tilbake til overskriften. Både møtene med menigheter, et mangfold av ulike forsamlinger og fellesskapet med kollegene gir meg et velsignet godt tilknytningspunkt til arbeidsliv, samfunnsliv og sosialt liv som er viktig
for meg. Og så kom det noen midt i gleden og sårheten min på søndag, for å si at min åpenhet rundt depresjonen, er til hjelp for noen. Det varmer, det! Det er godt å føle seg innafor. Det aner meg jo at dette
ordet nå brukes om det meste i livet som er «i henhold», som vi sa i forsvaret i min tid. Både mat og mennesker og opplevelser og annet kan være innafor. Og det skal visst være bra.
Det er verre å
være utafor. Det kjenner jo den som av ulike årsaker er stengt ute fra normalt arbeidsliv, samfunnsliv og/eller sosialt liv. Den følelsen og opplevelsen er IKKE god. Innimellom kan den være så sår og vond, at den
kjennes både i sinn og kropp. Og jeg kan kjenne på sårhet og tristhet, midt oppe i sangen og i gleden, som på søndag. Men jeg møtte jo opp. Mange orket antagelig ikke å komme. Så har jeg ett lite hjertesukk
i denne sammenhengen. Det å føle seg utafor, er såpass ille i seg selv, at vi ikke trenger noen egen betegnelse for den livssituasjonen. Slik som ordet «utenforskapet». Nå kjente jeg på et øyeblikks intens
glede. Retteprogrammet mitt likte det heller ikke! Det fikk en deilig, rød krøllstrek under seg. Ordet har herjet i svensk politikk og samfunnsliv noen år. Og det har gjort små landhugg her i Norge. Nå er jeg redd det holder
på å få feste også her. Til og med biskopen brukte det i visitasforedraget på søndag. Og ordføreren har brukt det på FB, selv om det der sto i gåseøyne. Jeg vil ikke ha det i norsk språk.
Og jeg synes heller ikke vi trenger det. Og det er i hvert fall ikke sosialdemokratiet og kirken som skal bidra til å fremme det ved å bruke det. Jeg opplever det unødvendig stigmatiserende, og føler at det kan være med å
legge sten til byrden for den som kjenner seg utafor. «Utenforskapet» har glassvegger, og minner litt om den gamle gapestokken. Jeg reagerte omtrent på samme måten på ordet «naving», da det kom. FYDDA!!
Det er best å være innafor. Dessverre er det ikke alle som opplever det hele tiden. Vi får prøve å hjelpe hverandre innafor igjen. I mellomtiden kan vi bidra til at den som er utafor i en del sammenhenger, føler seg
innafor. Det gjør vi ikke ved å plassere dem/oss i glasskapet «utenforskapet». Jeg sitter i sola i bryggerhusveggen på Gjønnes og skriver. Og jeg føler meg veldig innafor. Jeg avslutter med noen ord fra et mine
favorittdikt av Benny Andersen. «Jeg har lenge næret, en istapp ved min barm. Men når forårssolen (vårsolen) skinner, blir jeg varm. Fortsatt god vår.
Gjønnes 3/4-2017
Med varm hilsen fra Even