Som så mye annet i livet, har jeg arvet uttrykket «arrige nissebukktanker» fra min far. Han igjen hadde det fra Ibsen og Peer Gynt. Far brukte uttrykket når han så at jeg innimellom hadde ting å slite med i livet.
Jeg tror han kjente seg igjen – både i meg og Peer Gynt. Og jeg tenker ofte på hvor mye jeg har fått i farsarv, både av utrustning og utfordring i livet. En god venn skrev sang til min for lengst henrullede femtiårsfest,
der han brukte uttrykket «en depressiv gladgutt». Det er en god beskrivelse av både faderen og sønnen. Jeg må ha med en strofe til fra den sangen. Den har ingen ting med fortsettelsen her å gjøre, men jeg synes den
beskriver meg så godt; «Av legning alltid kvinner han bedårer. Hans utfordring er; det går alltid over.» Kanskje har det noe med fortsettelsen å gjøre likevel, forresten. Det at jeg ikke orker å ha noen så
tett innpå meg over tid, på grunn av denne tilbakevendende depresjonen, er jo hovedårsaken til at jeg tilbringer tiden i korona-isolasjonen alene. Og det er absolutt en utfordring. Det vet jeg flere opplever disse dagene. På Asbjørn
Brekkes Twitter-profil står følgende presentasjon; «Enslig ungkar uten forpliktelser, verken på jobb eller privat. Abildsø.» Det er jo så inderlig sårt, at det er til å både le og grine av. Og jeg
kjenner meg jo litt igjen.
Så sitter vi her, da. Asbjørn Brekke og jeg. Og antagelig mange, mange flere. Og prøver å unngå at de arrige nissebukktankene tar overhånd. Jeg har jo både snakket og skrevet om
disse tingene i bøker, blogger, foredrag og kåserier siden depresjonen for alvor rammet meg i 1997. I dag har jeg lyst til å dele noen av de sitatene jeg har brukt, som kanskje har gitt meg mest, både når det gjelder å
sette ord på utfordringene, og hjelp til å finne en vei ut og opp og fram, i hvert fall for en stakket stund. Noen ganger er det nok. Å få mot og hjelp til ett skritt videre. Først et sitat fra meg selv. Noe av denne søvnløsheten
jeg sliter med nå, kjenner jeg veldig godt igjen fra de første månedene i depresjonens mørke. Og jeg siterer fra «Lykkepilen». «For jeg fikk ikke sove. Natten før min første time hos psykiater var en
lang natts ferd mot dag. Uten blund på øyet. Det er rart med psykisk ubalanse og spenning. En er ofte så trøtt at en ikke orker seg selv. Men legger en hodet på puta om kvelden, er det plent umulig å få sove. Da
kommer alle de arrige nissebukktankene, som Ibsen skriver om.»
Her kommer avsnittet fra Peer Gynt som handler om nettopp dette:
«Lås må der være, lås som kan binde
døren for trolltøy, og
mann og kvinne.
Lås må der være, lås som kan lukke
for alle de arrige nissebukke. –
De kommer med mørket, de klapper og banker:
lukk opp, Peer Gynt, vi er snygge, som tanker!
Under
sengen vi pusler, i asken vi raker,
gjennom pipen vi rusler som gloende draker.
Hi-hi! Per Gynt; tror du spiker og planker
kan stenge for arrige nissebukktanker?»
Jeg har også ofte henvist til en sang av
Bjørn Eidsvåg fra 1990, der han skriver om «Troll i magen». Jeg opplever at det er et uttrykk for noe av de samme tingene. Tittelen på sangen er «Opp og gå», og refrenget lyder; «Opp og gå, gå,
gå. Et troll har satt seg i magen. Opp å gå, gå, gå. Gå og venta på dagen.» Jeg tror jeg tar med hele teksten. For meg har mye av dette vært svært gjenkjennbart de siste dagene – og nettene.
«Nåttå har månge lydar,
eg trudde aldri på troll,
nå vet eg de fins –
eg vet kor de e’.
Borte e’ fine dydar;
sjøldisiplin og kontroll,
eg får ikkje
fred –
eg får ikkje fred.
REFRENG.
Ein bør’kje gå å tråkka
der minner og spøkelser bor,
men dei gir meg’kje fred
– dei gir mrg’kje fred.
Eg
e’ for lett å lokka,
nå fins det ingen retur:
eg e’ kor eg e’ –
eg e’ kor eg e’.
REFRENG.
Ingen å snakka med
eg e’aleina nå
ingen å ringa
te’
heilt aleina nå.
Kom alle englar små,
syng meg til drømmeland.
Eg vil sova nå,
syng for ein skuffa mann.
Opp og gå, gå, gå,
et troll
har satt seg i magen
Opp å gå, gå, gå
gå og venta på dagen.»
Nå har jeg akkurat vært ute og sett på en fantastisk flott fullmåne med kikkert. Fullmånen hjelper heller
ikke nevneverdig på søvnen for mange av oss. Jeg prøver jo å ikke plage folk før etter kl.8. Men i natt kom jeg i skade for å sende et ord på Word Feud kl.4. Beklager, kjære fetter. Jeg glemte meg. Men jeg
ser jo også at flere er våkne. Jeg er med i ei gruppe på Facebook for Libanon-veteraner. Der dukker det stadig opp spørsmål til alle døgnets tider; «Noen veteraner som er våkne?» Heldigvis ser jeg også
at noen svarer. Og folk får noen å snakke med. Jeg orker ikke bidra der, dessverre. Men dere skal vite at jeg tenker på dere og føler med dere. Så er det ikke bare i magen det dukker opp troll. Det gjør det også
i kommentarfeltene. Jeg registrerte en som mente han ville kaste ut en brannfakkel; alle disse som hadde psykiske problemer etter utenlandstjeneste – burde de ikke ha tenkt på det før de reiste ut? Det er ikke en brannfakkel, tenker jeg.
Det er bare ondskapsfull mobbing! Heldig er den som til enhver tid vet hvordan han vil reagere på unormale situasjoner.
Nå er det mulig jeg har tatt motet fra absolutt alle som har lest så langt. Jeg håper likevel noen, som meg,
finner litt hjelp og trøst i det gjenkjennbare. Vi er ikke alene. Jeg vil avslutte dagens blogginnlegg med det sitatet som jeg kanskje har hatt mest nytte og glede av, midt oppe i alt som har skjedd i mitt liv de siste ukene og de siste åra. Fordi
det viser meg en vei videre. Ut av uføret, så å si.Det er av Søren Kierkegaard. Jeg siterer det i den form det har fått i Poesiparken i Larvik. Der lyder det;
«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg
går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så
går det nok.»
Helt til slutt kommer et sitat fra Winston Churchill fra andre verdenskrig. Det er 80 år siden krigsutbruddet i dag – for Norges del. Og det er jo på mange måter en indre krig som pågår gjennom
disse våkenettene. «If You are going through hell, keep going!» NÅ må jeg ut og gå.
Kvelde, en grytidlig morgen 9/4-2020
Med varm og håpefull hilsen fra Even