Andakter i Norea radio - Salme 23.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Ord til oppmuntring.

ANDAKT 1.

 

EVIG HVILE OG FRED.

 

”Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.” (Salme 23).

Det overordnede tema for andaktene denne uka er HVILESTEDER. Det er flere grunner til det. Den første er at Norea Mediemisjon, som produserer disse andaktene, ber oss bruke temaer vi arbeider med for tiden som utgangspunkt for andaktene. Den andre er at jeg opplever dette som så viktig, at jeg antagelig ville ha snakket om det uansett. Den tredje er at min livshistorie, med flere år i depresjon, har gjort ordene om hvile og ny kraft svært sentrale i mitt eget liv. Og når jeg tar dette fram i undervisning og forkynnelse, opplever jeg stadig at dette ikke bare angår meg.

 

Vi lever i et samfunn der effektivitet, omorganisering, vekst, lønnsomhet, stykkpris og tilgjengelighet er styrende prinsipper for nesten alt. På baksiden av medaljen finner vi ord som tidsklemme, stress, utilstrekkelighet, usikkerhet, angst og utbrenthet. Derfor trenger vi å snakke om og å finne hvilestedene i vårt dagligliv. Men vi trenger også å finne tilbake til våre åndelige hvilesteder. Slik at troslivet og hvilen hos Gud ikke blir saldert bort i alle hverdagens effektiviseringsprosesser. Vi trenger en motvekt mot alt stresset. Et ankerfeste utenfor oss selv…. ”Han lar meg ligge i grønne enger.” Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer avslappet. Hvis en da ikke er pollenallergiker. Men da er det heller ikke langt til hvilens vann.

 

Gud gir oss hvile. Et av de bibelversene som har betydd mest for meg gjennom livet, er Matteus 11, 28, der Jesus selv sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.” Det fins en hvile som varer evig. Det fins en fred som aldri tar slutt. Det er den fred og den hvile Jesus kjøpte til oss da han døde på korset for vår skyld. Når vi kommer til han med vår syndebyrde, tar han den bort og gir oss evig fred og hvile.

 

Jeg var med på en gudstjeneste en skjærtorsdag for noen år siden. En mann leste teksten fra Jesaja 53, og sluttet med ordene: ”Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.” Slik lyder Herrens Ord, sa mannen. Så ble det helt stille i kirken. Og litt febrilsk blading der framme. Teksten fortsatte på den andre siden. Mannen hadde glemt å bla om. ”Nei, vent,” nærmest ropte han til oss som holdt på å sette oss ned. ”Det var visst noe mer!” Så fortsatte han å lese Jesaja 53,5: ”Men han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.”

 

Evangeliet ble nytt for meg i kirken den kvelden. Det var visst noe mer! Takk Gud for det. Det er dette MER som gir deg og meg tilgivelse for synd, del i Guds nåde og evig hvile og fred. Det er en svensk sang jeg lærte som ungdom som siden har fulgt meg gjennom livet. Tekst og melodi er skrevet av Lydia Lithell. Refrenget sitter som spikret i hjerte og hjerne, og jeg tar meg selv i å sitte og synge det av full hals i bilen. Ta det rolig. Jeg skal bare lese det nå. Det lyder: ”Det enda jag vet, det er at nåden rekker. At Kristi blod min synd min skuld betekker. Det enda jag har att lita til en gång. Det er Guds nåd, Guds grensløsa nåd.”

NÅDEN REKKER. Den holder – i tid og evighet. Og den er din, når du kommer til Jesus med dine synder. Han lar deg ligge i grønne enger. Han leder deg til vann der du finner hvile. I tid og evighet. Amen.

 

 

 

ANDAKT 2.

 

I GUDS OMSORG.

 

”Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.” (Salme 23).

Vi leter etter hvilesteder denne uka. Steder der du og jeg tror, vet, opplever og kjenner at Gud er oss nær og gir oss det som vi trenger. Det kan være en sangstrofe, et bibelvers eller en opplevelse i møte med Guds skaperverk eller våre medmennesker. ”Himmelske hender gir alt jeg behøver,” synger vi i sangen ”Stor er din trofasthet”. Det er virkelig et hvilested, der vi opplever at himmelske hender gir oss det vi behøver… Guds evige armer er strukket ut mot deg, for å ta imot deg når du kommer, og for å gi deg det du trenger.

 

Et av disse hvilestedene som er viktig for meg, er troen på og vissheten om Guds omsorg. Jeg har en himmelsk Far som bryr seg om meg. Han har lovet å ta seg av meg og være meg nær uansett hva som skjer meg i livet. Han har sagt han er med oss alle dager. Alle slags dager. Alltid. Og når vi synger ”Vær meg nær, o Gud,” så vet jeg at nettopp det vil han være. Når jeg synger, når jeg gråter, når jeg ber… Gud er hos meg og nær meg i alle livets situasjoner, fordi han har lovet det. Han er hos deg!

 

Selv i de mørkeste dagene i det som jeg kaller mine depresjonsår, fikk jeg hvile i trygg overbevisning om Guds omsorg. Han er hos meg, for det har han lovet. Så enkel var den troen. Og så hendte det innimellom at små lyspunkter dukket opp, som sendt fra Gud. Jeg så Ally Mac Beal  på TV igjen en formiddag. Der var det snakk om å være noens engel. Når vi opplever dagene mørke og tunge, da kan Gud sende engler i veldig menneskelige skikkelser for å gi oss små oppmuntringer i livet; Et vennlig ord. En liten blomst. En middagsinvitasjon. Et brev. Litt praktisk hjelp. Eller noen enkle ord fra Gud som går rett inn i hjertet og lyser opp hele livet for et lite, velsignet øyeblikk. Jeg har møtt en del slike i mitt liv. Kanskje har jeg også innimellom fått lov til å være det for noen. ”Uten å vite det, kan dere ha hatt engler til gjester,” sier hebreerbrevet. Men du merker det etterpå. Du kjenner at du er omgitt av Guds omsorg.

 

En av gangene jeg opplevde dette så sterkt at det nesten tok pusten fra meg, var en sommerkveld på Aker Brygge i Oslo det første depresjonsåret. Jeg hadde omsider våget meg ut. Jeg hadde hatt en kaffekopp og en prat med en god kamerat. Og jeg stod og ventet på trikken for å dra hjem om kvelden. Plutselig dukker en gjeng med lystig ungdom opp på samme holdeplass. Og de sang. Flerstemt og vakkert. En sang jeg ikke hadde hørt siden barndommen, og da hadde jeg vært veldig glad i den. Den var engelsk, og vi hadde den på plate med en som het Tennessee Ernie Ford. Der henter den meg inn igjen en sommerkveld på Aker Brygge, en kveld som var mørk både inne i meg og rundt meg. Og de sang: ”I sing because I am happy. I sing because I am free. For his eye is on the sparrow. And I know he watches me. ” Det betyr noe sånn som at: ”Jeg synger fordi jeg er glad. Jeg synger fordi jeg er fri. Hans øye våker over spurven. Og jeg vet han våker over meg. ”

 

Jeg gikk inn på trikken, mens tårene trillet og jeg forsiktig sang med. For meg var dette som et englekor over Betlehemsmarken og et gløtt inn i himmelen – samtidig. Og jeg kjente virkelig at jeg var omgitt av Guds omsorg. ”Ikke en spurv til jorden. Det er et ord til deg.”

 

 

 

ANDAKT 3.

 

VED NATTVERDBORDET.

 

”Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.” (Salme 23).

Et av hvilestedene i Guds nærhet som har betydd veldig mye for meg de siste årene, er nattverdbordet. Når jeg en sjelden gang i den første depresjonstiden våget meg i kirken, passet jeg på at det var nattverdgudstjeneste. Å knele ned ved nattverdbordet har alltid hørt til mine sterkeste åndelige opplevelser. Nåden blir så konkret. Gud selv har gitt meg en plass ved nådens bord. Og han har gitt deg en plass der. Der han gir oss sitt hellige legeme og blod som han gav til soning for alle våre synder.

 

Det er en ulykke at terskelen opp og fram til alterringen i kirken har vært så skremmende høy for mange. Er jeg verdig? Er dette for meg? Hva har jeg å stille opp med? Hva vil den og den si hvis jeg går fram? Noen har kanskje til og med følt og opplevd seg avvist og sett ned på av andre kristne, når de våget seg fram til nattverdbordet. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å gå fram neste gang du er i kirken. For hvis det er noe som er helt sikkert, er det at ingen kneler ned der fordi de har fortjent det. Vi kaller det nådens bord. Og nåden er alltid ufortjent. Den er gratis. Og nattverden er for deg som opplever at du trenger Guds tilgivelse, nåde og kjærlighet. En eldre, lett forvirret kvinne dro fram pengepungen ved alterringen og lurte på hva det kostet? ”Det er allerede betalt,” svarte presten. Det ble betalt da Jesus frelste oss og kjøpte oss fri, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Slik lyder det i trosbekjennelsens forklaring. Det er allerede betalt. Og nattverden gir oss del i Guds nåde og tilgivelse – så konkret at vi kan smake det. Og du og jeg skal ikke gjøre noe annet enn å ta imot Guds gode gaver.

 

En annen ting som gjør meg godt ved nattverdbordet, er symbolikken som ligger i alterringen. Den er ofte formet som en halvsirkel, der sirkelens andre del er usynlig og plassert i himmelen. Og når vi kneler ned ved alterringen, kneler vi sammen med de som allerede har nådd fram og som feirer bryllupsfesten i himmelen. Min mor døde av kreft 60 år gammel. Hennes siste klare ord, var disse. ”Jeg skal i bryllup. Jeg skal i bryllup.” Det tenker jeg på når jeg kneler ned ved nattverdbordet. Jeg får del i Guds nåde og tilgivelse. Og jeg får en forsmak på det himmelske festmåltid. Jeg får ta feiringen litt på forskudd, så å si.

 

Så stort er det som ser så lite og enkelt ut. ”Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod, som han gav til soning for alle våre synder. Han styrke oss og holde oss oppe i en sann tro til det evige liv.” De ordene gjør usigelig godt hver gang jeg hører dem.  Og jeg kjenner gleden feste seg dypt i meg, når jeg kan gjøre liturgiens ord til mine: ”Jeg takker deg, himmelske Far, for dine velsignede gaver.” Og vi kan virkelig ønske hverandre alt godt med den gamle nattverdhilsen: ”TIL LYKKE OG SALIGHET.”

 

 
ANDAKT 4.

 

HERRENS VELSIGNELSE

 

”Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.” (Salme 23).

Av og til kan vi finne våre beste hvilesteder i bibelvers eller bibelavsnitt. Jeg har mange ganger hørt mennesker vitne om ord og vers som på en spesiell måte er blitt deres og har båret dem gjennom livet. For meg er den aronittiske velsignelse i Det Gamle Testamente et slikt bærende ord. I min Bibel står versene under overskriften ”Herrens velsignelse”. Vi leser fra 4. Mosebok 6, 24-26: ”Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.”

 

Ja, du hadde hørt den før. Disse ordene avslutter alle gudstjenester i vår kirke og mange møter og samvær på Bedehus og andre steder. Og jeg kan ikke tenke meg sterkere avslutningsord. For det er noe med ord fra Gud. De skaper det de nevner, sier vi litt gammeldags. Det betyr ganske enkelt at Gud gir og vi får det som ordene sier. Derfor innledes ofte velsignelsen med ordene. ”Ta imot Herrens velsignelse.” Når du hører og tar imot ord om Guds nåde, da får du del i denne nåden. Når du hører og tar imot ord om tilgivelse, da er Guds tilgivelse din. Og når du hører og tar imot Herrens velsignelse, DA VELSIGNER GUD DEG! I ordet velsigne ligger alt godt fra Gud. Velsignelsen bærer i seg noe av det samme som englenes budskap og lovsang på Betlehemsmarken den første julenatt. Jesus kommer nær i ditt liv. Alt godt fra Gud øses ut over deg og meg i og gjennom Herrens velsignelse.

 

Vi snakker ofte om at det er viktig å ha en klar profil. Kanskje det. Men en klar eller skarp profil har ansiktet vendt bort fra folk. Min påstand er at det er viktigere å ha et åpent ansikt vendt mot våre medmennesker. Slik som det til overmål lyder i velsignelsen. Først kommer ordene velsigne og bevare. Snakk om å bli overøst og omsluttet av Guds omsorg. Så kommer dette med ansikt. Herren la sitt ansikt lyse over deg. Herren løfte sitt åsyn på deg. Ansikt til ansikt med Gud. På grunn av Jesus er det mulig. Og Guds ansikt lyser og stråler mot deg. I vår tilbrakte jeg ei uke sammen med et par barn rundt året gamle. Måten de strålte mot oss på må ligne på Guds ansikt vendt mot oss. Med en uforbeholden kjærlighet og glede! Som om ikke det var nok. Med Guds ansikt lysende mot oss følger også hans nåde og hans fred. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre hvilested enn Herrens velsignelse.

 

Sist sommer opplevde jeg noe veldig spesielt knyttet til velsignelsen. En gammel, kjær onkel lå for døden. Han var fars yngre bror. Far er senil dement og får ikke med seg mye lenger, og jeg var i tvil om det var noe poeng i å la dem møtes på slutten. Men så tenkte jeg de måtte få ta avskjed med hverandre. Så stod vi der. Far og onkel tok hverandre i hendene og takket hverandre for at de hadde vært gode brødre. Så ønsket de hverandre vel møtt i himmelen. Og så skjedde noe fantastisk, som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg følte jeg stod på hellig grunn. Far la hånden på hodet til onkel, og lyste velsignelsen. ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.” Kan du tenke noe bedre hvilested?!

 

”Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.” (Salme 23, 1-4).

 


ANDAKT 5.

 

I GUDS TJENESTE.

 

”Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.”

Når noen hører om de grønne engene, tenker de arbeid med en gang. Få tak i slåttekarene. Her må det slås, hesjes og kjøres i hus. Vi har jo hørt det så mange ganger i kirke og Bedehus; Markene er hvite til høsten. Høsten er stor. Arbeiderne er få. Herren trenger arbeidere i sin vingård. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler. GÅ. GÅ. GÅ!

 

Nei, da har du ikke hørt etter denne uka. De to setningene jeg har lest hver dag fra salme 23. Kjerneordet er ikke GÅ, men LIGGE! Han lar meg LIGGE i grønne enger. Han leder meg til vann der jeg finner hvile. Denne uka har andaktene handlet om hvilesteder. Men så skjer det noe på hvilestedene våre. Salme 23 fortsetter; HAN GIR MEG NY KRAFT! Hvile gir overskudd. Næring gir krefter. Lys og varme gir energi. Gode ord gir oppmuntring og livsglede. Lyrikeren Tove Lie har skrevet; ”Det visne mennesket fikk overrisling av gode ord dagen etter var mennesket fullt av blomster røttene boret dypt i oss.” Han gir meg ny kraft. Det er dette som skjer på hvilestedene våre. Gud fyller oss med gode ord, med nåde, kjærlighet, tilgivelse, omsorg. Hans ansikt stråler og lyser imot oss.

 

Noe av dette bærer vi med oss ut i hverdagen i møte med våre medmennesker. Lyset, kjærligheten, nåden, tilgivelsen og omsorgen fra Gud får vi lov til å speile videre til hverandre. Etter at Moses hadde sett Gud, lyste det av ansiktet hans. Den gang ble det for mye, og ansiktet måtte dekkes til. Men i Jesus Kristus gjør det oss bare godt. Folk visste at Peter og Johannes hadde vært sammen med Jesus, sier Ap.gj.4. De kunne merke det. Å leva, sier sangen, det er som havet. Å spegla Guds himmel av. En gjenspeiling av Guds himmel. Et bilde av Guds nåde og kjærlighet. Det som han har øst ut over oss får vi lov å speile videre til andre.

 

I helga er det pinse. Denne høytiden handler nettopp om det; å spegla Guds himmel av. Den Hellige Ånd fylte disiplenes liv og hjerter. Vi tror på en treenig Gud; Fader, Sønn og Hellig Ånd. Pinsen er Den Hellige Ånds fest. Det er vanskelig å forstå både treenigheten og Ånden. Men på en måte kan vi si at Den hellige Ånd er Jesus hos oss og i oss her og nå. Guds Ånd bærer Guds tilgivelse og kjærlighet inn i våre hjerter. Han fyller oss sånn at vi flyter over med, eller gjenspeiler, Guds nåde og kjærlighet i våre liv og vår hverdag. Han gir meg ny kraft! Det er Den Hellige Ånds verk. Ny kraft til å gå ut og møte en ny dag – og de menneskene og de utfordringene som befinner seg der.

 

Men vi må alltid ha hvileplassen å vende tilbake til. Noen får litt høye skuldre og stive nakker av pinse og Ånd og nådegaver og tjeneste. Noen blir sterke i stemmen og kompromissløse slik som Ibsens Brand. Tjenesten blir stress og krav og klar profil. Brand gikk ikke på akkord med noe. Han var helhjertet og helstøpt og satset på det. Så opplevde han på slutten at hans eget strev aldri ble nok! Og Ibsens Brand avsluttes med ordene: Han er DEUS CARITATIS. HAN ER KJÆRLIGHETENS GUD. Og kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10). Kjærligheten er Guds gave. Den er gratis. Den er din og min. Og den kjærligheten skal du og jeg få speile av til våre medmennesker. Den har vi fått av Gud på våre hvilesteder, der Guds ansikt lyser imot oss, og gir oss NÅDE, FRED og NY KRAFT.

 

 

 

 

 

 

 

Han lar meg ligge i grønne enger....

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...
Du liker denne siden