Idyll 2012

I Østlandspostens omtale av årets Idyll, sto det at Even Sundby også kommer tilbake for å kåsere, uvisst om hva. Sannheten er vel heller at han aldri har gått hjem. Etter Idyll i fjor rigget vi flåtefisket og gikk og verket hele juli for å få lagt det ut. I fjor sommer fløy vannstanden i Lågen opp og ned, omtrent som Even Sundbys vekt og psyke, og den roet seg ikke før uti august. Og da bare ei ukes tid. Men for ei uke. Vi fisket laks som vi ikke har gjort siden tidlig på 80-tallet, og hadde det fryktelig moro her nede. Så mange dager og timer vi har sittet og ventet på at bjellene skulle ringe og laksen gå i garnet. Plutselig ringte det i ett. Snakk om å få drømmene oppfylt!

 

Jeg håper vi får prøve igjen i år. Jon Severin er grunneier og reder. Harald er eksperten med nedarvede kunnskaper om garnknyting og montering. Even har utdannelse i kolossale mengder – og har tittelen første amanuensis. Det høres fantastisk flott ut, og litt blærete, men det betyr egentlig håndtlanger. Jeg kjenner plassen min. Omtrent som han som hadde kåseri for Stokke Historielag med tema: ”Mitt liv som annensoper på Borgen Aktiemølle”. Der er jeg. Bortsett fra når Jon og Harald er på ferie. Da er jeg flåtesjef. Ellers er jeg umåtelig tilfreds med min plass i systemet. Så lenge jeg får være på flåten og ved Lågen. Så lenge garnet er i vannet og spenningen i lufta, kan jeg ikke ha det bedre.

 

Far var veldig bekymret for oss guttungene i førtiåra som huserte her nede alene. Ei natt jeg lå på fisket sammen med en god kamerat, hørte vi det romsterte inne ved land rundt midnatt. Det var far. Han hadde stått opp igjen, fått dynejakka utenpå pysjen, og strenet ned til Lågen, halvveis i ørska. Vårherre hadde minnet han om at han måtte ned og øse båten. Midt på svarte natta. Jeg sa det til Johannes, da vi hadde fått roet far og sendt han hjem igjen. Hvis Vårherre hadde vært involvert i dette, ville han ha vært mer bekymret for at vi ikke hadde årer. Bekymring og omsorg har gått hånd i hånd på Sundby. Og den arven forsøker vi å ta vare på.

 

Tilbake til starten. Jeg har faktisk vært hjemme noen ganger etter Idyll i fjor. Rundt St. Hans går jeg hjem for å ta av stillongsen. Og rundt olsok går jeg hjem for å ta den på igjen. Augustnettene kan være kalde. Akkurat som junikveldene. Og det er halseløs gjerning å gå uten stillongs. Dere som lever så farlig, får skylde dere sjøl nå blærekatarren begynner å melde seg i morgen. Her holder vi også farsarven høyt i akt.

Torsdag var jeg med og feiret 20-årsjubileum for Futejordet Aktivitetssenter. Både på Futejordet og her på Idyllplassen har dugnadsinnsatsen vært fantastisk – til glede for veldig mange. Jeg stilte med prolog på jubileet. Det også er farsarv. Vi kan nok ikke nå opp til Olai Mathisen, som kalte seg selv ”Lågendalens største dikter”, i all beskjedenhet. Men han har fått litt konkurranse senere. Einar Skaatan skrev flotte dikt med lokalt innhold. Tom Arne Nilsen har laget sangene som Bente og vennene hennes startet med i kveld. Både ”Bygda vår” og ”Der hvor Lågen snur mot nord”, er små perler som gir glede langt inn i sjelen. Glede over livet. Glede over bygda der vi bor. Stedet der drømmer kan bli skapt. Og der drømmer kan bli virkelighet. Tommy har meldt seg på blant Lågendalens største diktere, og skal synge litt om sine drømmer etterpå. Og Bjørn Bergene – vår egen lokale Kjell Aukrust – har innimellom sine fantastiske skildringer av barndomsår i Lågendalen og litt smågrisete dikt om Anna og Fantetangen – levert flere små poetiske perler. Hør bare:

”Å, kunne jeg finne tilbake til drømmen,

å drive med prammen ned Lågen med strømmen

på solblanke elva i den blomstrende dal,

der hvor skogen står høy som en grønn katedral.”

Finne tilbake til drømmen. Det gjorde jeg sommeren 2004, da jeg flyttet tilbake til Kvelde. Jeg rodde oppover Lågen et par timer – til Steinars flåtefiske på Farmen – og lot meg drive med strømmen ned igjen – med kaffe, røyk og andre godsaker. En fantastisk opplevelse. Det er ikke for ingenting min venn Åge Løsnesløkken skrev i 50-årssangen min:

”Men hva kan Syden by på? Hva er Skagerak mot Kvelde? Et sted foruten like er Evens himmelrike! Langs Lågens bredd der finner vi hans hjem og vern og feste, som byder på det meste – for hjemme er det best.”

Hjem og vern og feste. Når en har fått beina slått under seg noen ganger i livet, og innimellom lurer på om livet virkelig er verdt å leve. Da skjer det noe her ved Lågens bredd – Mitt hjem og vern og feste. Liv-Kristin startet med Brudemarsj fra Lødingen. Den synes jeg er nydelig. Jeg hadde gleden av å vie Malene og Pål i påsken. Da spilte hun også den. Jeg er brukbar som prest, som forlover, til og med som toastmaster. Men prøver jeg meg som brudgom eller noe i nærheten av det, ender det med katastrofe. Og psyken raser ned, og vekta raser opp. Det er jo derfor jeg har endt opp med det som dere har hørt noen ganger: Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.” Og en varm klem gjør bare godt – bare så det er sagt. Og jeg har det fortsatt sånn at jeg blir litt generelt forelsket om våren. Det er litt deilig det også. Jeg må bare vokte meg vel for å si det til noen – eller gjøre noe med det. Det er greit som Wildenwey skriver om Selma:

”Og jeg elsker også Selma. Men hun bryr seg niks om meg.

Men det er samme pokker, for jeg elsker henne jeg.”

Og jeg gleder meg til å være med å synge etterpå – selv om det ikke er min sterkeste side. Jeg får bidra med det verset der jeg er mest ekspert:

”Friarar er vi om vona er lita. Nynn om a Berit, så får du a Brita.

Drøm på din sten at du sit på eit fang. Danse mi vise – gråte min sang.”

 

For drømmen gir jeg ikke opp i livet. Og jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å drømme enn her. Innimellom blir drømmene også virkelighet. ”Danse mi vise” har ett vers til som jeg lærte utenat etter Idyll for noen år siden.

”Innunder yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer.

Livstrua bryt gjennom tela og tvang. Danse mi vise – gråte min sang.”

For det hender også at drømmene faller i grus. Livet ble slett ikke det vi hadde tenkt. Det vi hadde drømt om. Noen ganger ble det nesten for tungt å bære. Det ligger et bilde på hjemmesiden min av blåveis som sprenger seg vei gjennom dødt, brunt høstløv. Det er livstrua. Drømmen om det gode liv – om de gode øyeblikk i livet. Gi aldri opp den!

Nyt kvelden, sangen og musikken. Og nå først: Danse mi vise – gråte min sang.

Bente, Tom Arne og Roar slår an tonen. Dansegulv på våt og skrå gressbake foran scenen.
Et trofast og takknemlig publikum kommer igjen år ettter år.
Fetter Kåre hadde laget flytebrygge, og bålet ble møysommelig plassert midt i elva. Der hvor Lågen snur mot nord.

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...