Salme med innledning

Det er flott å få være med på sangkveld i Kvelde kirke. Og Even Sundby får gjøre det han liker best – kåsere. Jeg er litt ekstra spent i dag, for jeg skal snakke om noe som kan være litt sårt for både meg og andre. Jeg har spurt om å få ha kåseriet som en del av innslaget til Idyllgjengen. Jeg satt ved Lågen fredag ettermiddag for å forberede dette – i strålende vakker høstsol, med utsikt mot min kjære Kvelde kirke, Jordstøyp, mølla, Syltre, Nestangen og Lågen. ”Ved Lågens bredd der finner du hans hjem og vern og feste,” skrev vennegjengen fra Oslo i sangen til 50-årsdagen min. Dagen ble feiret på Hedrum Bygdetun. Og festen startet med slipsvandring. Jeg snakket litt om den 17.mai, men dere tåler det en gang til. Familien hjemme laget vel dekorerte slips til alle. Og vandringen startet ved kirken, der jeg er konfirmert og ordinert, og der far og mor ligger begravd. Og Sigrid spilte et vers av ”Deilig er jorden” på trompet. Så fortsatte slipsvandringen oppom Syltre for å se på Lågen. Vi stoppet ved Bedehuset og Sykehjemmet for å synge et par vers av ”Han tek ikkje glansen av livet.” Og vi stoppet ved krigsminnesmerket, der jeg leste diktet 17.mai 1940 av Nordahl Grieg. Jeg ville gjerne vise familie og venner Evens Kvelde. Og der hører kirken og bedehuset med. Og idyllplassen ved Lågen, der jeg finner både hvile og inspirasjon.

 

Kveldens lille kåseri, skrevet ved Lågen fredag ettermiddag, er en intro til en sang eller salme Idyllgjengen skal synge etterpå. Teksten er av Even Sundby. Jeg har våget å kalle det en liten salme, og tittelen er ”Fariseeren og tolleren” eller ”Ved nådens bord.” Eller kanskje begge deler. Å kalle det en salme er muligens i overkant. Det er snarere et lite hjertesukk. Et dypt sukk fra et liv som ble tyngre og mer komplisert enn det jeg hadde håpet på og sett for meg, da jeg som barn og ungdom gikk fra Sundby til kirken og bedehuset – og hjem igjen. På konfirmasjonsdagen min i 1974 måtte jeg gå hjem over jordet. De som kjørte, glemte konfirmanten. De trodde vel jeg var med noen andre. Jeg mener jeg har lest om en 12-åring som opplevde noe sånt. Men Kvelde kirke og bedehus har begge vært ”min fars hus”, både kjødelig og åndelig. Og jeg har mange gode minner om tilhørighet og trygghet fra disse hus.

 

Men slett ikke bare det. Både her og andre steder har jeg noen såre minner fra livet i bedehusland, som har satt dype spor hos meg. ”Rock er djevelens musikk”, sa noen. De som kjenner meg, vet at min musikksmak ikke er spesielt progressiv. Men det er jo nettopp det det dreier seg om; musikksmak. Et annet sted jeg var på møte, ble Jacob Sandes nydelige påskesalme ”Du som låg i natti seine”, sunget på en måte som gjorde at evangeliet krøp helt inn i sjelen hos meg. Kommentaren etterpå var at den sangen var det ikke noe ånd i.” Hva var grunnen til det? Jo, pianisten stakkar, hadde åpnet pianolokket, slik at musikken ble litt for høy. Da var det ingen ånd i sangen. Og selv om det siste skjedde et helt annet sted i landet, har jeg minner fra sterk og uforsonlig musikkdebatt i Vestfold som fortsatt smerter. Og andre opplevde den smerten atskillig sterkere enn jeg.

 

Men Even Sundby gikk inn i rekken og startet på teologistudiet i Oslo som en liten fariseer som mente sterke ting om andres måte å leve på og tolke Bibelen på. I dag skulle jeg ønske det var annerledes. Jeg skulle ønsket meg litt mer raushet og romslighet, litt mer nåde, både hos andre og meg selv. Så giftet jeg meg. Det burde jeg ikke ha gjort. Og det ble riktig galt for oss begge. Dette har jeg vel aldri snakket om offentlig før, og skal kanskje aldri gjøre det igjen. Men vi tok sakte livet av hverandre.

Og ekteskapet tok slutt. Noen år senere, da jeg endelig var kommet på beina igjen, kom den tøffeste beskjeden jeg noensinne har fått. Å gifte seg på nytt er uforenlig med å fortsette som lærer på Indremisjonsselskapets Bibelskole. Jeg følte at jeg ble kastet ut hjemmefra. Jeg innser at denne teologiske diskusjonen fortsatt pågår. Men vær snill å ikke ta den med meg. Det blir for personlig. Og depresjonen, som har fulgt meg i snart 17 år, har mye sammenheng med disse tingene. Både ekteskap, skilsmisse og gjengifte.

Allerede da begynte jeg å nynne på en liten strofe, som har fulgt meg siden, og til slutt ble til salmen dere skal høre etterpå. ”Ikke i det gode selskap, men likevel ved nådens bord.” Tom Arne Nilsen har satt melodi til disse versene, og jeg gleder meg til å høre dem. Men jeg gruer meg også litt. Jeg er redd for å såre noen. Men jeg er enda mer redd for skråsikkerheten, både hos meg selv og andre. Og jeg skulle ønske vi ble litt mer forsiktige med å uttale oss om andre menneskers tro og liv. Jeg har ikke fasiten. Jeg strever med å få regnestykket i livet til å gå opp. Men jeg klamrer meg til nåden, som setter strek over alt sammen og gir meg en plass ved nådens bord. Selv om det er nederst ved bordet.

 

ETTERSKRIFT.

Det ble en flott sangkveld i Kvelde kirke. Kvelden startet med en vakker dåpshandling, som Gunstein Sandnes sto for. Og Petter Terkelsen ledet resten av kvelden på sedvanlig elegant vis. Det var sanginnslag av Østre Kvelde musikklag, NYKO og Idyllgjengen. Jeg fikk fremføre mitt lille kåseri før Tom Arne og resten av Idyllgjengen sang salmen min. Det ble en sterk opplevelse. Salmen fikk virkelig vinger. Og kanskje kan mitt enkle vitnesbyrd og hjertesukk bidra til at andre også kjenner seg litt igjen og våger å finne SIN plass ved nådens bord. Teksten på salmen kan du lese nedenfor.

 

Fariseeren og tolleren/ Ved nådens bord

 

I søndagsskolens glade tid, vi trodde fariseer.

Var en som levde før en gang, blant romer og hebreer.

Men jammen lever han i dag, i mang en myndig stemme.

Til dagens toller sier han; her hører du ei hjemme.

 

Refreng:

Heldigvis er nåden større, enn mange av forvalterne tror.

Plassen i Gud Faders nærhet, er hjertevarm og god og stor.

Ikke i det gode selskap, men likevel ved nådens bord.

 

En fariseer tror han vet, hvor skoen alltid trykker.

Han ser litt ned på svakheten, og liv som gikk i stykker.

Men hvem har bruk for nådens Gud, og godhet uten grenser.

Tilgivelse som glemmer alt, som helt og holdent renser.

 

De dømmer ikke, sier de, de bare bruker Ordet.

Men dermed er det lett å ta, Vårherres plass ved roret.

Og det er ikke lett å se, bak bjelker, mur og vegger.

At de på folk som bærer tungt, en ekstra byrde legger.

 

Jeg passer ikke inn hos dem, med livet som jeg lever.

Jeg følger ikke deres bud, som de tror loven krever.

Det ble nok noen nederlag, og noen fall i livet.

Men hva med han som tilgir alt, som ser det knekte sivet?

 

Så har jeg funnet plassen min, litt lenger ned ved bordet.

Der sitter vi som trenger alt, det Jesus for oss gjorde.

Jeg kneler ned ved alteret, og takker Gud for dåpen.

For plassen min ved nådens bord, og himlen som er åpen.

 

 

 

 

 

 

 

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...