Preken fellesgudstjenesten

Preken på fellesgudstjeneste i Bøkeskogen 2.pinsedag 16/5-2016.

Tekst: Joh 7,37-39.

Ganske tidlig i teologistudiet var jeg hjemme i Kvelde på ferie. Og jeg hadde lovet å holde andakt – jeg tror det var på Yngres. Jeg synes nok det er mye mere stas å preke nå enn det var den gang. Ekstra stas er det jo å få stå her å preke på fellesgudstjenesten i Bøkeskogen. En skarve kirkelig løsarbeider fra Lågendalen. Dette har jeg gledet meg til.  Og jeg kjenner meg både ydmyk og takknemlig. Takk for tilliten og oppdraget.

Det føltes verre for en fersk teologistudent rundt 1980. Jeg slet med å finne ut hva jeg skulle snakke om i andakten. LITT manus depressiv har jeg nok vært bestandig. Det følger dessverre diagnosen min. Jeg sliter med å komme i gang med forberedelsene. Den gangen sto jeg borte hos onkel Svein og vasket gulrøtter og tenkte på andakten, da indremisjonspredikanten Egil Møller Jonassen kom innom. Jeg delte min nød med han. Hva skal jeg snakke om på Yngres?? Han forsvant da umiddelbart inn i gamle vekkelsestider, og svarte at om det virkelig var vekkelse et sted, kunne du snakke om hva som helst, til og med om gulrøtter. Folk ble frelst likevel. For meg var det en fattig trøst den gangen. Det gikk ingen sterk vekkelsesvind over Yngreslaget i Kvelde. Men folk kom nå med i det stille – sånn som nå – og fant sin plass i Guds kirke på jord – i Kvelde Yngres den gang, i Kick og i ulike kirkesamfunn i Larvik i dag. Det betyr at Ånden virker, selv om det mer er en stille susen enn en sterk vind. Det betyr at det bobler med levende vann – både i oss og rundt oss her i Bøkeskogen i dag.

Og folk finner veien inn i det kristne fellesskap, inn i nådens rom, inn til kilden med levende vann. Kanskje ikke tre tusen, som på første første pinsedag. Men gleden i himlen er like stor over en!

Og det er selvfølgelig ikke det samme hva jeg snakker om i dag. Ånden virker ikke hvis den ikke har kontakt med Guds Ord. Kilden med levende vann inni oss tørker ut uten tilsig fra Ordet. Grunnvannet kommer fra grunnfjellet – fra Golgataklippen, der Jesus døde på korset for vår skyld. Kilden med levende vann inne i oss trenger tilsig fra Golgataklippens grunnvann. Da kan vi leve, vokse og blomstre som mennesker og som menigheter.

Nå har jeg tenkt å gjøre som Geir Gundersen i fjor. Han brydde seg ikke nevneverdig om teksten 2.pinsedag. Jeg trodde det skulle være sånn. Det skulle det visst ikke, ifølge prosten. Men det blir sånn i år også. For i resten av denne lille prekenen, har jeg tenkt å snakke om BLOMSTER. Du får heller stramme inn igjen neste år, Terje. For det var det første som slo meg, da prosten spurte om jeg ville preke i Bøkeskogen i år: Ja, det vil jeg. Og da vil jeg preke om BLOMSTER! Så fikk jeg være med og plukke ut salmer til gudstjenesten. Og mine tre blomstrende førstevalg ble tatt inn i programmet. TUSEN TAKK FOR DET. Vi startet med «Den blomstertid nå kommer», der vi sang: «Hver blomst, hver spire minner, oss om å ta imot, det lys som alltid skinner, fra Gud, vår Skaper god.» Dette er svenskenes sommersalme framfor noen. Rett etter prekenen skal vi synge «Ein fin liten blome». Den er visst også svensk opprinnelig. Mer vi kjenner den i Anders Hovdens nynorske versjon med Bjørn Eidsvågs nydelige melodi, som virkelig har gitt sangen vinger.

Salmen knytter sammen skapelsens og frelsens storhet på en måte som griper meg. «Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær, i blodet hans reinsa den er. Den høver for himlen, der gullgater er, den høver for vandringa her.» Se for deg en enkel hvitveis på en grønn mosedott. Det er uendelig vakkert. Eller i dag: se for deg en skogbunn i bøkeskogen dekket av et skinnende hvitt og grønt hvitveisteppe. Snakk om å se den store, hvite flokk! Så får vi avslutte gudstjenesten og danne overgang til nasjonaldagen med å synge tre vers av «Gud signe vårt dyre fedreland.» Den er i hvert fall ikke svensk. Selv om melodien vel opprinnelig er dansk, er det det norske grunnfjellet som her skaper gjenlyd. Og den kombinasjonen blir nesten for sterk for meg. Våren, blomstene, bøkeskogen i all sin prakt og gleden og takknemligheten over et fritt, trygt og godt fedreland – for stadig nye nordmenn. Gleden over evangeliet som toner gjennom bøkekronene og inn i menneskehjertene, båret av Åndens milde vind. Takknemligheten for  navnet Jesus som runger mellom bøketrærne. «Ved det navn skal rettferd rike, skyte friske skudd på ny.»

Og så står Kick her. De som har gitt meg så mye glede opp gjennom åra. I dag tar de oss med fra «Every teardrop», via Hope, Another Chance, Blå Salme før de ender opp i TOTAL PRAISE! Fossen av tårer, håpet, den nye sjansen i livet, ettertanken i den blå timen og den alt og alle omfattende lovsangen. Måtte åndens varme vindpust få bære dette langt inn i frosne hjerterøtter. DET hjelper jo også på blomstringen. At jordsmonnet blir varmet opp. At vannkilden renner. Og at lyset stråler inn over oss. «Herren lar sitt ansikt lyse over deg!» Det hører jo også med i gudstjenesten. Og i livet. For meg oppleves velsignelsen som Guds varme smil,

og livgivende solstråler inn over liv og hverdag. Den kan virkelig få en til å blomstre.

I fjor sommer hadde jeg en av livets virkelig store opplevelser. Jeg fikk være med til «Flor og Fjære», dette fantastiske hageanlegget på den lille forblåste øya Sør-Hidle utenfor Stavanger. Å komme rundt hovedhuset og se inn over hagen, tok nesten pusten fra meg. Og det ble flottere og flottere jo mer en kom rundt. Og det ene temaet avløste det andre i de ulike delene av hagen. Det var en orgie i blomsterprakt og farger som jeg vel aldri har opplevd før. Nå synes jeg at jeg nesten kan høre skogblomen fnyse litt, der den står litt bortgjemt mellom mose og lyng der borte i granskogen diger og dryg. KUNSTIG! UNATURLIG! Nei, jeg er ikke så sikker på det. Kanskje det hører inn under forvalteransvaret Gud har gitt oss. Å ta vare på naturen, blomstene og utnytte våre evner og gaver til å gjøre det enda vakrere. Nå koster det jo skjorta å oppleve «Flor og Fjære». Men det er kanskje verdt å oppleve – EN gang i livet. Den lille buketten med liljekonvall som står på stuebordet hjemme er helt gratis. Akkurat som den første blåveisbuketten jeg får i hus. Som hvitveisteppet i bøkeskogen. Og som bøkeskogen selv- med en grønnfarge i kronene som er helt unik. Så enten det er naturen selv som utfolder seg, eller dyktige gartnere hjelper til, tenker jeg at det er Guds Skaperverk som viser seg fram i all sin prakt. Hos meg skaper det både glede og takknemlighet.

Så tenker jeg på disse ulike avdelingene i Flor & Fjære. Kanskje de kan være et bilde på menighetene og kirkesamfunnene våre. Så har vi kanskje vært raske med å plassere hverandre opp gjennom åra. Mer karismatiske menigheter har plassert lutheranerne langt ute i ørkenen,

mens katolikkene og lutheranerne har skjøvet karismatikerne ut av oasen og langt ut i jungelen. Et gammelt sitat er jo fra pinsevennen som mente at lutheranerne var de første som skulle stå opp når Jesus kom igjen. Jo, for det står i Skriften at de døde i Herren skal først stå opp!! Nå tyder vel resten av Skriftens ord veldig sterkt på at Gud ønsker at vi skal ordne opp i eget hus – og hage – først! Det står noe om splinten i min brors øye og bjelken i mitt eget. Så her gjelder det å plante og så og luke og vanne – i egen hage, før en gir seg i kast med ugraset hos naboen! Heldigvis har menigheter og kirkesamfunn kommet nærmere hverandre de senere åra, noe dagens felles gudstjeneste er et flott eksempel på. Vi kan til og med glede oss over livet og veksten i hverandres hager eller menigheter. Kanskje til og med lære litt av hverandre.

Så finner vi vår plass i forskjellige hager. Og vi utgjør tusenvis - ja millioner av forskjellige blomster i Guds hage på jord. Til glede for Gud, oss selv, hverandre og verden rundt oss. Så trives planter i forskjellig jordsmonn – dette har jeg lest om. Noen trives best i sur jord. NB: INGEN menneskeblomster trives i sur jord! Surmaget kritikk får INGEN til å blomstre. Vi kjenner noen som har som kall i livet å påpeke andres feil og mangler og skavanker – enten det er i vår sosiale setting, familie eller menighet. Det får ingen til å blomstre. Og det som er verre, er at surheten kan smitte og ta knekken på både planter og mennesker i nærmiljøet.

Hva er det vi synger om lerka, for å utvide vårens bilder ytterligere? «Å vesle lerka, ho hev det so, at finn ho ein tuvetopp fri for sno. Så kved ho i med sin gladaste song. Så trur ho på vår med ein einaste gong. Å hei, å hi. Å tireliti. Å tireli, tireli ti.»

Jeg har SÅ mye mer sansen for lerka, som finner seg en bar flekk og synger frimodig om livet og våren, enn for den som roter seg inn i skyggen og mørket og klager på alt og alle! NEI – dette har vi prøvd før! Det var da veldig til bråk! Kan DET vara nødvendig?? Den setningen er mye mer effektfullt på nynorsk! Jeg tror kanskje vi har noe å lære av lerka.

Jeg skal ha med et lite dikt mot slutten, som alle dere som har hørt kåseriene mine, har fått med dere. Det er nemlig alltid med. Det er av Tove Lie, og heter «GODE ORD.»

Det visne mennesket fikk overrisling av gode ord. Dagen etter – var mennesket fullt av blomster. Røttene boret dypt i oss. LESES 2 ganger.

OVERRISLING AV GODE ORD. GODE ORD FRA GUD OG MENNESKER. Får oss til å blomstre. Kan du tenke noe flottere oppgave – å få hverandre til å blomstre! Å heie hverandre frem. Overøse med livets vann, med kjærlighet og varme. GUDS KJÆRLIGHET ER UTØST I VÅRE HJERTER VED DEN HELLIGE ÅND (Rom.5). JESU BLOD - UTØST FOR DEG, sier nattverdliturgien!  Her er det mer overrisling! Og jeg tenker at det er DET som er pinseunderet.

HVA ER DET SOM SKJER I DAG?

Jo, det er vårsol og song i skogen. Bøkeskogen bugner av bøketrær, hvitveis og menneskeblomster. Et fantastisk syn. Snart forlater menneskeblomstene bøkeskogen. Og blomsterprakten sendes ut til byen vår og bygdene våre. Slik at nye mennesker får glede seg over blomsterprakten, og møte Skaperen og Frelseren gjennom den og gjennom overrislingen av GODE ORD!

DET BRYDDER DÅ ETTER PLOGEN. Hva nå det måtte være? Det SPIRER, betyr det! Bare se utover jordene i kommunen vår. Det SPIRER. Den gode såd er såkorn og poteter og en masse annet. Men det er også EVANGELIET om han som gav seg selv for oss. «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Det er dette som blir sådd. Og det er dette som spirer i mennesker og menigheter i Larvik kommune – og over hele verden. «Så signe då Gud den gode såd, til groren ein gong er mogen.» Hva skjer da??

Jo. Da – og glad, skal eg vakna hos Jesus ein gong, i morgonen æveleg klår, og blanda med heilage englar min song i himlen, dit døden ei når.!

Fram til da får vi hjelpe hverandre til å blomstre – som menneske, som kristen ,som menighet – LIKE INN I HIMMELEN!

I FADERENS OG SØNNENS OG DEN HELLIGE ÅNDS NAVN. AMEN.

 

Nyeste kommentarer

07.08 | 23:47

Jeg leste dine ord nå en sen kveldsstund. Gjennkjennelse i det å kjenne på at en ikke er med i arbeidsliv og tanker om livet - Varm takk, Even.

...
03.04 | 21:58

Kjempeflott å lese, utrolig sant også😊Tusen takk , Even , for disse dype tankene😊

...
03.04 | 20:18

Nydelig om det å være innafor Even, og betraktninger om det motsatte... Du skriver bra og med innlevelse- typisk deg! :)

...
27.03 | 14:06

<3

...